Se hva som skjer!

Se hva som skjer!
Se hva som skjer!

Hvorfor klikket du på denne artikkelen? Venter du på noe bedre? Les videre og se hva som skjer.[img_assist|nid=46532|title=|desc=|link=none|align=left|width=514|height=65]

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto

Knut Falch

Heiko Junge

Bjørn Erik Larsen

SCANPIX

Kommersiell tv har alltid handlet om å få deg til å henge med videre. Hva du ser i øyeblikket er faktisk underordnet det å bygge opp forventninger til fortsettelsen hos deg som seer. Jada, det finnes også andre mekanismer og det finnes unntak, men dette er en helt essensiell egenskap ved kommersielt fjernsyn. Les videre, så lover jeg at du skal få vite hvorfor dette er ekstremt viktig for deg.

Se det, tv-trikset fungerte siden du fortsatt er her. Strålende! Og hvis du henger med videre skal du få de beste eksemplene servert på sølvfat. Ok, jeg skjønner at den spøken begynner å bli litt oppbrukt. Nå begynner det. Lover.

Oddvar Stenstrøm i kjent positur (Foto Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX)Oddvar Stenstrøm i kjent positur (Foto Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX)

«Häng med!» forkynte svensken Robert Aschberg alltid rett før reklamepausene på TV 3, til alle nordmenn som var tidlig ute med kabel-tv og satellitt. «We’ll be right back with...»noe eller noen, er David Letterman’s mer tilbakelente utgave.

Thomas og Harald duellerer alltid etter reklamen i Senkveld. Når de vifter med den gulroten går det atskillig lettere å sitte stille gjennom de heller lettvinte intervjuene med gjester fra fjern og nær. Også Oddvar Stenstrøm har sin variant: «Bør utlendinger som ikke holder seg for munnen når de gjesper på trikken sendes ut av landet?» Følg med til slutten av programmet, så får du svaret fra det norske folkedypet.

Serieformatene på tv drar det lenger enn å stoppe deg fra å trykke på fjernkontrollen. De vil ha deg på plass til neste episode. «Cliffhangeren» i såpeoperaer er berømt. Der er det obligatorisk at du først i morgendagens episode får vite om rollefigurene forteller det de vet, tilgir den som har bedratt, overlever ulykken, trekker av pistolen osv.

Alt dette visste du kanskje. Men er det ikke slik du føler det etter timer foran tv-en også da? Hvor ofte sitter du egentlig og ser på tv fordi det du ser på der og da er bra, og hvor ofte blir du sittende fordi du håper det snart kommer noe bra? For meg er Big Brother et slags ytterpunkt. Man sitter og ser på en gjeng mennesker som gjør ingenting, i tilfelle de plutselig skulle finne på å gjøre noe.

Dette er altså typisk for tradisjonelt tv, flyt-tv. Men hva skjer nå som on-demand tilbudene, enten på nettet eller gjennom andre kanaler, vinner terreng? Det er fristende å bli optimist, og tenke at vi snart er kvitt denne stusselige tv-arven. Dessverre er nok det litt forhastet. Riktignok vil vi som brukere søke mer mot innhold vi vet vi kommer til å like, og sannsynligvis treffe litt bedre enn hva vi får til i sendeskjemaene. Men selv om «se hva som skjer»-logikken er aller sterkest i tv-mediet, vil jeg påstå at den er til stede i nærmest all regelmessig mediebruk.

«Jeg skal bare inn på nettet». Hvilke vaner har du i mediedøgnet ditt? Går du alltid inn på Startsiden hver morgen, og så videre til en nettavis som ABC Nyheter eller andre jeg ikke skal nevne navnet på? Hvorfor det? Fordi det alltid står noe svært lesverdig der, eller fordi du håper på det?