Nordmann blir amerikansk TV-doktor

Nordmann blir amerikansk TV-doktor
Nordmann blir amerikansk TV-doktor
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norsk doktorgradstudent plukker fra hverandre amerikanske tv-serier.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto: TV2.no

Jan Richard Kjelstrup har skrevet doktorgradsavhandlingen «The Aesthetics of the Spectacular».

Jan Richard Kjelstrup er nybakt doktor.Jan Richard Kjelstrup er nybakt doktor.

Amerikanske tv-serier følger stort sett samme formelen. Men, har du noen gang opplevd at en av karakterene i favorittsåpen din plutselig bryter ut i sang? Eller husker du den gangen Ally McBeal besøkte advokatene i serien «The Practice»? Dette er eksempler på såkalte «specials» innen tv-sjangeren. ABC Nyheter har snakket med Jan Richard Kjelstrup som har skrevet doktorgradavhandling om fenomenet.

–En «special» er vanskelig å definere fordi dette er en programkategori som brukes på alle mulige former for fjernsynsprogrammer i USA, som sportssendinger, nyhetsspesialer, award shows etc. «Specials» innen tv-serier markerer ofte et jubileum (episode nr. 100 eller 200), en sesongåpning eller -avslutning eller en avsluttende episode. En «special» vil typisk peke på seg selv som noe utenom det vanlige, både i episodetittel, innhold, estetisk uttrykksform, eller utenforliggende faktorer som en kjent gjesteregissør. Quentin Tarantino har for eksempel regissert en spesialepisode av CSI , og på 1990-tallet regisserte han også en episode av Akutten, sier Kjelstrup som presenterte oppgaven sin «The Aesthetics of the Spectacular» den 11. mai.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bryter tradisjonelle mønstre

Jan Richard forteller at han alltid har vært interessert i tv og at det aldri var noen tvil om at han ville studere medievitenskap.

- Årsaken til at jeg valgte å ta en doktorgrad på akkurat dette emnet henger sammen med at dette var et fenomen som det var lite forsket på og skrevet om, og som samtidig lå innenfor mitt spesialområde. Jeg fattet interesse for akkurat dette aspektet fordi spesialepisoder representerer markante brudd med de tradisjonelle konvensjonene i amerikanske tv-serier. Amerikansk fjernsyn blir ofte anklaget for å være formelbasert - til dels med rette - og det er som regel dette aspektet det er forsket på. Jeg mener imidlertid man også bør studere det som bryter med det vante og det formelsbaserte.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det jeg fant ut var at «specials» kan fortelle oss mye om tradisjonelle sjangre fordi det er nettopp når konvensjonene ikke er der at vi blir oppmerksomme på dem. Når for eksempel Chicago Hope, som var en sykehusserie som gikk på TV2 her i Norge, gjorde en musikalepisode ble vi straks mer oppmerksomme på sykehusserienes sjangerkonvensjoner. Vi får også mer kunnskap om hvordan serier er konstruert og skrudd sammen når de på denne måten peker på det selv ved å gjøre en ny vri, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjelstrup brukte flere metoder til å samle inn informasjon om «spesialepisoder».

- Jeg startet med rundt tolv episoder som jeg visste om (crossoverepisodene mellom Ally McBeal og Advokatene , live-episoden av Akutten, musikalepisoden av Chicago Hope, siste episoden av Seinfeld , Cheers og M*A*S*H, for å nevne noen). Ettersom jeg begynte å grave i episodeguider på internett og snakke med andre forskere og vanlige folk om hva jeg forsket på vokste materialet veldig raskt.

Lang historie

«Specials» er på ingen måte ett nytt fenomen skal vi tro den nybakte doktoren.

- En av de første virkelig store «specials» var siste avsnitt av serien The Fugitive, som senere kom i filmversjon med Harrison Ford i hovedrollen, i 1967. The Fugitive avsluttet med en dobbeltepisode som var det mest sette programmet i USA fram til siste episode av M*A*S*H i 1983. Også denne var en spesialepisode på over to timer.
- Denne episoden innehar ennå rekorden for det mest sette tv- programmet, uansett sjanger, i USA gjennom tidene. «Specials» har med andre ord i mange tilfeller markert store avskjeder og ritualer der store deler av befolkningen har samlet seg foran tv-skjermene, sier Kjelstrup.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er med andre ord liten tvil om at slike spektakuklære episoder gir penger i kassa.

- Fjernsyn i USA lages først og fremst for å tjene penger og det gjelder «specials» også. Spesialepisoder gir fjernsynsselskapene noe ekstra å markedsføre, noe
som skaper oppmerksomhet utover det vanlige. Dette fikk jeg dels
bekreftet gjennom intervjuene jeg gjorde. Men jeg fant også ut at mange «specials» lages på initiativ fra manusforfattere, produsenter og, i enkelte tilfeller, også skuespillere. Når de kreative kreftene tar initiativ til å lage spesialepisoder er det som regel for å utfordre seg selv og resten av produksjonsteamet, for å fornye seg, og fordi de får ideer de selv synes er så gode at det er verdt å krangle med produksjonsselskap og fjernsynskanal om å få lov til å gjøre dem.

Kreativ frihet

Ifølge Kjelstrup så synes ofte de involverte i slike «specials» å like å gå utenfor sine vante grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- De aller fleste jeg intervjuet syntes det var veldig frigjørende å få gjøre «specials». I enkelte tilfeller gjorde de det dessuten fordi en eller flere av skuespillerne var gått lei og trengte en utfordring.
Crossoveren mellom Crossing Jordan og Las Vegas kom i stand på initiativ fra hovedrolleinnehaveren av Crossing Jordan, Jill Hennessy , som tidligere hadde vært med på en crossover mellom Law & Order og Homicide.

Jan Richard brukte tre år på selve doktorgradsavhandlingen. Han bodde blant annet et år i Los Angeles for å komme tett på den amerikanske fjernsynsbransjen.

- Både manusforfattere og produsenter var særdeles imøtekommende. Både jeg og andre jeg snakket med på universitetene der borte var overrasket over hvor lett jeg fikk tilgang til å intervjue dem. Etter å ha møtt dem var jeg ikke like overrasket lenger. Som mange andre i kreative yrker liker de å snakke om sitt eget arbeid. Og i fjernsynsbransjen er de foreløpig ikke så vant med at forskningsmiljøene tar dem seriøst, så jeg tror det var litt flatterende for dem også.