Reisebrev fra Tbilisi, Georgia:Med Grieg i kofferten

Med Grieg i kofferten
Med Grieg i kofferten
Artikkelen fortsetter under annonsen

Grieg-turneen til Kaukasus, med fiolinist Michael Sussmann og Signe Bakke ved klaveret, har hittil vært et bombardement av sanseinntrykk.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Reisebrevet er skrevet av Kristin Svarstad.


Hun jobber til daglig i stiftelsen MusicaNord med program- og webdesign/-tekst. Hun er med på turneen til de tidligere sovjetiske republikkene.

Les første del av reisebrevet her.

Les første del av reisebrevet her.

2. del:

På turen nedover blir fordommene våre gjort grundig til skamme. Alt går prikkfritt, bagasjen havner verken i Helsinki eller Katmandu, servicen er upåklagelig – Norwegian og SAS Braathens har noe å lære her. Når man reiser med musikere, blir selvfølgelig transitt-tiden i Wien utnyttet til en liten stikktur inn til sentrum, der gatemusikantene er på samme nivå som anerkjente konsertmusikere hjemme i Norge.

«Irriterende dyktig», så det nesten ut som Signe Bakkes tenkte, da hun betraktet en vever, asiatisk pianistinne som serverte Beethoven med stor viruositet på et ribbet piano trillet ut på en palle for anledningen.

Flyet lander presist midt på natten i Tblisi, hovedstaden i Georgia. En kraftig, varm fønvind slår mot oss da vi forlater flyet, passkontrollen forløper uten problemer, amdassadens utsending venter på oss og fører oss via brede motorveier og travle bygater til hotellet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den norske ambassadøren, Jon Ramberg, og hans assistent Elmira Mirzayeva forteller oss ved lunsjen dagen etter at det er mye uroligheter i landet for tiden. Russland har for få dager siden stengt grensene mot Georgia. Russland ser ikke med blide øyne på Georgias ønske om å knytte seg mer til Vesten.

To stater i Georgia ønsker i tillegg uavhenghet, og med dette er det skapt en flyktningstrøm ut av disse to statene til andre deler av Georgia. Fattigdommen er stor i hele landet, og det er stort behov for sysselsetting, så Norges tilstedeværelse gjennom Statoils rørledning fra Aserbajdsjan til Tyrkia er av stor betydning for hele landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ambassadøren ønsker derfor, med tilstelningen samme kveld, å se an stemningen. Han ble innsatt som ambassadør for Aserbajdsjan og Georgia for få måneder siden, og kveldens konsert vil bli hans første offentlige arrangement i området. Han håper nå å få en pekepinn på hvem som kan regnes som venner og fiender i den diplomatiske verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kontrastene slår mot oss i vårt møte med verden utenfor hotellet – Tblisi Mariott Hotel med sin eleganse og luksus står i grell kontrast til bygningene i umiddelbar nærhet – til og med de staseligste byggene ser litt loslitte ut. Fattigdommen trenger tydelig igjennom på tross av grandiose statsbygg og flotte kirker. Det meste har et preg av forfall og slitasje.

Konserten om kvelden med tilhørende forberedelser blir en selsom opplevelse. Da Sussmann og Bakkes øvinger skal ta til, virker det som et klarsignal på arrangementsarbeidet. I det for et øyblikk siden mørke og nesten dystre lokalet, myldrer det plutselig av forvirrede arbeidsfolk, som i sin iver etter å gjøre salen mer presentabel, nesten dytter Sussmann og fiolinen over ende. Det er ivrige hender og føtter overalt. Men mylderet opphører like fort som det startet, og endelig fylles den flotte salen av artistenes prøvende toner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den musikalske delen av konserten blir vellykket. Griegs tre flotte, men forskjellige fiolinsonater kler salen godt. Sussmann og Bakke gjør en flott innsats.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beklageligvis strømmer publikum inn dørene lenge etter tidspunktet for konsertstart, og forsåvidt gjennom resten av konserten også. Folk går til og fra, det blir tastet på mobiltelefoner, snikket og snakket nesten konstant, til tider ganske høylytt. Kun under den siste sonaten, som er grandios og voldsom, blir det stille. Eller kanskje er støyen bare mindre tydelig.

Uansett, sett med vestlige øyne: et litt merkelig publikum.

Mistanken om at publikums agenda er en helt annen enn å nyte Griegs musikk, blir bekreftet under mottakelsen i etterkant. Ambassadøren er litt skuffet. Mange av de aktørene han ønsket å få i tale er ikke kommet. Den russiske ambassadøren kom sent og gikk tidlig. På diplomatspråk visstnok et tydelig tegn på avvisning i forhold til den norske ambassaden og deres interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mellom kanapeene får vi vite mer om Georgias utfordringer, som i dag er et demokrati i hermetegn. Fortsatt havner man i fengsel for å snakke for mye. Men dette er i bedring, da Georgias president, Saakashvili, som er meget USA-vennlig og vendt mot Vesten, ønsker at landet skal bli en del av NATO og EU i fremtiden, slik at det får press på seg til gjennomføre reelle demokratiseringsprosesser.

Dagen etter blir vi ved den norske ambassadørens avreise til Baku presentert for den norske konsulen i Tbilisi, Liana Hærum, enke etter en tidligere nordmann bosatt i området. Den flotte og kunnskapsrike enken er nå blitt beæret med konsulvervet, og tar oss med på spennende omvisninger i byen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først går turen til Musikk-konservatoriet, V. Saradjishvili Tbilis State Conservatorium, hvor Sussmann og Bakke skal avholde en konsert for studenter og inviterte gjester. Musikkinstitusjonen har en lang og dramatisk historie. Grunnlagt i 1918, i starten motarbeidet av den kommunistiske regjeringen av redsel for at et eget konservatorium skal bygge for mye opp under Georgianernes nasjonalfølelse og ønsket om selvstendighet. Institusjonen har hatt lærere som har vært elever av F. Liszt, G. Veniavsky og P. Tchaikovsky. Signe Bakke får æren av å spille på selveste Rakhmaninoffs personlige flygel. Noe som blir en utfordring, da flygelet er gammelt og lunefullt. Men konserten blir en suksess og begge artistene får gleden å skrive autografer til ivrige studenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gamlebyen blir et møte preget av pittoresk forfall, i hvert fall sett gjennom våre vestlige øyne. Å bo i slike omgivelser er ingen forunt. Både krig og jordskjelv har formet bygningene på de merkeligste måter. Men ved hjelp av midler fra den norske stat er gjenoppbygningen i gang, og vi får håpe at det er et arbeide som vil fortsette.

Gjennom en falleferdig, skitten og mørk trappeoppgang blir vi tatt med tilbake i tiden. Vi blir ført inn i den praktfulle, men slitte leiligheten til Mrs. Chuka, datter av Georgias store maler Lado Gudiashvili. Bildene henger tett i tett på veggen i det enorme rommet, like overfylt som i Louvre. Maleren var samtidig med Picasso, og Mrs. Chuka forteller stolt om fordums tider da faren satt på kafé i Paris sammen med samtidens store malere. Bildene hans derimot er mer preget av renessansens lubne, nakne kvinneskikkelser og fargevalg enn samtidens kubisme og ekspresjonisme. Gudiashvili dro tilbake til hjemlandet da han fikk suksess, og Mrs. Chuka forteller at den strenge kommunismen både preget og hemmet hans kunstneriske utfoldelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tblisi-visitten blir rundet av med et svært interessant besøk hos den norske flykningehjelpens kontor. De forteller oss mer inngående om de fattigslige forholdene Georgianere flest lever under. 70 prosent av befolkningen er under fattigdomsgrensen. Arbeidsledigheten er stor, og en inntekt skal ikke bare rekke til å fø en kjernefamilie, men også onkler og besteforeldre og til og med deler av nabolaget. En gjennomsnittlig inntekt ligger på rundt 60 dollar og en kilo kjøtt koster cirka seks dollar.

Vi tar farvel med de engasjerte georgianerne på flyktninghjelpkontoret, vi har et fly å rekke. Ferden går mot øst, til Baku, Aserbajdjans hovedstad.

Les siste del av reisebrevet her.