Meny

Alternative verdensstjerner

Alternative verdensstjerner
Alternative verdensstjerner

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bloc Party har gitt ut to solide album, og selger så godt at man vanskelig kan kalle dem indierockere lenger.
Alle foto:
Karina Rønning.

Vi møter Bloc Partys bassist Gordon Moakes på Sentrum Scene noen timer før deres utsolgte konsert. Live fremstår Bloc Party som et kraftfullt og solid band, og det er tydelig at de har noen konserter på nakken. Gordon legger ikke skjul på at det tar på å være på turné:

- Det er litt opp og ned. Denne turneen begynte rett etter en annen Europaturné og en USA-turné, og det er jo vanskelig å opprettholde kvaliteten på konsertene i tre måneder uten noe særlig pauser. Dessuten er det alltid forskjeller fra land til land. Vanligvis er de skandinaviske publikummerne mer reserverte, men på denne turneen har de vært utrolige. Det har absolutt vært noen veldig bra konserter på denne turneen, så alt i alt er det god stemning.

- Dessuten har vi jo Biffy Clyro med oss nå, fortsetter Gordon.

- Noen flotte fyrer som spiller kjempebra musikk; de har virkelig inspirert meg. Hver gang jeg ser dem spille får jeg bare mer og mer lyst til å høre på platene deres.

- Og det er jo selvfølgelig inspirerende å reise og se alle de forskjellige byene og møte så mange interessante mennesker. Jeg liker meg for eksempel veldig godt her i Oslo. Men det hender jo at man ikke har tid til å se seg rundt, og alt man rekker å se er et mørkt backstage-rom. Det er ikke fullt så inspirerende...

(Se The Prayer og I Still Remember her.)

Skriver sangene backstage

Jeg legger merke til at det ligger en laptop og noe lydutstyr på bordet i rommet vi sitter i, og kommenterer dette.

Leadgitarist Russell. (Foto: Karina Rønning)Leadgitarist Russell. (Foto: Karina Rønning)

- Russell (leadgitaristen i Bloc Party) har alltid med seg det utstyret, forklarer Gordon.

- Vi prøver å lage litt ny musikk backstage og under lydsjekk. Det er ikke alltid noen god setting, men det handler om å fange opp ideer før de forsvinner igjen. Forhåpentligvis sitter vi igjen med noe anstendig etter hvert.

- Vi har skjønt at det funker best når musikken kommer naturlig over tid, mens vi turnerer eller i andre vanlige settinger, fortsetter han.

- Da vi begynte å jobbe med «A Weekend in the City», satte vi oss ned og skrev en del låter. Men de fleste av disse låtene forkastet vi raskt, og gikk tilbake til ting vi hadde gjort grovinnspillinger av tidligere. Vi brukte seks uker på innspillingen av «Silent Alarm» og åtte uker på denne plata, det var det vi hadde av tid. Når det gjelder studioinnspilling, vil vi heller ha kort tid enn å bruke for mye tid på å spille inn, forkaste og spille inn på nytt.

- Men jeg trives egentlig veldig godt i studio, forsikrer han.

- Sammenlignet med livespilling er det mer fokus på det rent kreative. Man kan fange ting som skjer helt tilfeldig og lage noe varig av det, under konserter jobber man kun i øyeblikket. I studio er alt mulig og alt er tillatt, og man har en stor kreativ frihet. Men selvfølgelig hender det at man føler at man stanger hodet mot veggen, og det er ikke en ideell arena for oss å skrive låter i.

Har gått nye veier

Ettersom Kele Okereke er gitarist og vokalist i Bloc Party, kan de lett fremstå som hans band. Gordon sier seg imidlertid bare delvis enig i dette.

- De fleste ideene kommer fra han, og han skriver alle tekstene, innrømmer bassisten.

- Imidlertid kommer vi etter hvert til et punkt der låta filtreres gjennom bandet og alle legger på sine spor ut fra egne ideer om hvordan det skal låte. Det ferdige produktet er en blanding av hans ideer og vår tolkning av dem. Alle band får etter hvert sin naturlige måte å jobbe på, og det er slik vi jobber nå.

- Etter «Silent Alarm» tenkte vi imidlertid at vi skulle gjøre noe annerledes, fortsetter Gordon.

- Vi ville utvikle oss, prøve nye metoder og eksperimentere en del. Ofte virker denne tankegangen mot sin hensikt, men det fungerte ganske bra for oss. Vi prøvde oss frem, noe jeg synes man kan høre på «A Weekend in the City». For eksempel er «Kreuzberg» en type låt jeg aldri tidligere har trodd at vi kunne lage, en låt med utrolig mye heartbeat. Vi er veldig fornøyde med albumet, og jeg synes definitivt at vi har utviklet oss.

Elsk/hat -forhold til storbyen

Bloc Partys siste album, «A Weekend in the City», tar for seg livet og mentaliteten i moderne storbyer, og da spesielt fra en ungdoms ståsted. Albumet består av både fine kjærlighetssanger og kritikk av ungdommens livsstil, kjølige ignoranse og konformitet.

Bassist Gordon. (Foto: Karina Rønning)Bassist Gordon. (Foto: Karina Rønning)

- Det er nesten som en liste over fordeler og ulemper, vedgår Gordon.

- Vi ønsker egentlig ikke å ta noen bestemt stilling heller. Kele har ikke alltid like lett for å bestemme seg. Han kan ha varierende synspunkter, og det kommer nok klart fram på denne plata.

- Men jeg tror de fleste kan forholde seg til det å ha blandede følelser overfor noe, et sted eller en person. «A Weekend in the City» tar for seg hva du kan elske og hate ved en by, og hvordan det ofte er de samme tingene sett fra forskjellige synsvinkler. For eksempel kan verden virke full av muligheter på fredag kveld når du er på vorspiel og skal ut på byen, men når søndag morgen kommer skjønner du hvor midlertidig den følelsen er.

- Men vi ønsker ikke å heve oss over andre eller vifte med pekefingeren, forklarer Gordon.

- Når man er i et band, blir man gitt en stemme til å uttrykke hva mange personer føler om verden. Men idet man gjør det, tar man også et steg bort fra mengden. Det er en selvmotsigelse å se på seg selv både som en av mange og the voice of a generation. Kele beveger seg forsiktig langs denne linja, han vil ikke gi inntrykk av at han tror at meningene hans er unike.

- Mange av synspunktene på dette albumet er ikke nødvendigvis hans egne, heller. «Waiting for the 7:18» handler om en som jobber 9 to 5, noe Kele aldri har gjort. Så det blir på en måte spekulasjon. Kele tar på seg en rolle. Han tar for seg en enkelt persons perspektiv og lager en historie av det, noe jeg synes er veldig effektfullt. Jeg liker godt overgangen mellom «Hunting for Witches» og «Waiting for the 7:18». Det er nesten som i en film, der man først presenterer et oversiktsbilde for deretter å zoome inn på en enkelt person og dennes historie.

«Hunting for Witches» er den mest politiske låta på «A Weekend in the City», men den er ganske subtil. Jeg spør Gordon hva som er budskapet i sangen.

- Kele kom opp med begrepet hunting for witches, og begynte å lete etter en tekst eller sang å bruke det i.

- Vi lever i en tid med heksejakt, en stadig jakt etter syndebukker. Man ser det i media hele tiden. Det er ikke nødvendigvis verre enn det var i USA under McCarthy, men det er mer subtilt og en del av det hverdagslige språket og levesettet. Vi ville lage en sang som tok for seg denne problemstillingen.

Et uavhengig popband

Selv om Bloc Partys to album er gitt ut på indie-labelen Wichita, har de landet på henholdsvis 3. og 2. plass på de britiske salgslistene. I USA toppet «Silent Alarm» på 112. plass, mens «A Weekend in the City» nådde hele 100 plasser høyere opp. Hvilket innebærer at Bloc Party definitivt må regnes som et stort internasjonalt band.

- Vi har nådd langt salgsmessig i mange land der andre band som har inspirert oss, ikke nødvendigvis har klart det.

- Vi er jo opplagt ikke et rent indieband lenger, men vi er fortsatt uavhengige, fortsetter bassisten.

- Det blir på samme måte som Blur egentlig var indie selv da de var temmelig populære. Vi vil fortsatt lage komplisert og utfordrende musikk. Se på Björk - hun lager album sammensatt av merkelige lyder. Det er veldig indie, selv om hun er en stor internasjonal artist. Slik vil vi også være, avslutter bassisten i Bloc Party.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus