Tv-guru for 2000 kroner

Hva skjer med deg når du ser på et eller annet pinlig tv-program som bare gjør deg sint på grunn av tiden du har kastet bort på søppelet?? Dette kunne du ha gjort bedre enn all verdens selvgode tv-folk, tenker du og griper fjernkontrollen.

«Pokker, kunne ha gjort det bedre sjæl!»

Tanken slipper ikke taket, og jeg kommer til å tenke på Ben Hammersley , journalist i The Guardian, blogger og generelt guru. Han bruker en metafor for å illustrere medierevolusjonen sett med hans øyne: Tenk deg at videokameraer på flyplassen eller i elektrobutikken på hjørnet til et par tusen kroner kan levere samme kvalitet som Sony DigiBeta-kameraene de profesjonelle har på skulderen.

Tenk videre hva som er skjedd med nettstedene innen internettverdenen. Her har denne revolusjonen skjedd, det er poenget hans. Tidligere kostet det mange millioner kroner å sette opp en fullverdig nettavis. Nå kan disse kostnadene reduseres til en brøkdel. For eksempel som blogger har du mange gratisverktøy for hånden, det er ikke noen overdrivelse å kalle denne utviklingen for en revolusjon.

Revolusjonen ligger i verktøyene.

Så hvordan forholder egentlig Hammersleys metafor seg til virkeligheten, hvis man prøver å finne ut av hva som skjer når man skal skape tv- og video? Betyr det at noen tilsvarende revolusjon ikke kommer til å skje innenfor levende bilder, eller betyr det at en slik revolusjon ligger et stykke frem i tid? En ting er garantert: Det avhenger ikke bare av teknologien.

Ikke fordi det foreligger ekstreme ferdigheter forbeholdt et liten eksklusiv elite til grunn for å lage god tv. Men heller fordi antallet nordmenn som er relativt skriveføre er atskillig høyere enn tallet som har tilsvarende trening i å uttrykke seg gjennom lyd og bilde. Riktignok har de fleste av oss en svært godt trenet sans for audiovisuelle konvensjoner som seere, og avslører med en gang feil eller avvik fra disse, men det er et stykke derfra til å beherske håndverket selv.

Tilbake til Hammersley og metaforen hans: Det viktigste er forskjellen mellom ferdighetene til den som holder i kameraet til 2000 kroner sammenlignet med dem som holder DigiBetaen. En selvfølge ja, men også et skille mellom audiovisuelle medier og skriftlige, hvor terskelen mellom profesjonell og amatør er lavere. Samtidig er det på ingen måte en nedvurdering av skrivekunsten.

Proff- og konsumentmarkedene for videokameraer kommer ikke til å smelte sammen med det første. Nå som HDTV er på gang i de tusen hjem, utvikles stadig heftigere kameraer i den proffe enden av skalaen. Her er det snakk om virkelige kostbare saker. På forbrukersiden knives det også hardt om å komme med nye og bedre modeller og formater. DV-formatet har vært en solid bærebjelke for digital video slik CD-en har vært for musikk, men nå utfordres standarden av kameraer med høyoppløselige bilder til under 10.000,-. Men antall piksler er ikke alt. Størrelse på billedbrikker, optikk og lyd er noen andre faktorer som har mye å si for kvaliteten, så disse kameraene har sine klare begrensninger.

I mellom, det finnes et marked med mellomstore kameraer fra ca. 20.000-50.000 kroner som kommer over terskelen for sendekvalitet til noen kringkastingsformål, for eksempel noen typer dokumentarer. Jeg er overbevist om at de tre trinnene med konsumentklasse, skulderklasse og mellomsjiktet kommer til å bestå en god stund, men proffmarkedet er i ferd med å bli stadig mer differensiert. I andre enden kan du som bruker få mobilvideoen din inn på tv-nyhetene, dersom nyhetsverdien er sterk nok. Noen trussel mot eksisterende tv-nyhetsformer er mobilvideo imidlertid ikke, kun et velkomment supplement.

Men ingen mediekommentar i 2007 uten YouTube. Den enkle opplastingsteknologien senker terskelen, og en del av innholdet på YouTube er både fengslende og nyskapende. I tillegg er YouTube i ferd med å bli en slags treningsarena for fremtidens innholdsprodusenter. Men er det nok til å bli en viktig faktor for utviklingen i resten av film- og tv-markedet? Nei. Og mitt negative svar gjelder selv om YouTube vil begynne å dele litt av inntekten med utvalgte innholdsleverandører, beregnet ut fra antall visninger. Jeg husker gamle mp3.com gjorde det samme da et band jeg spilte i hadde musikken liggende der for nesten ti år siden. Flere tusen avspillinger ble til en så liten neve dollars, at gebyret for å cashe ut sjekken var atskillig høyere enn royaltybeløpet.