Megadeth: «United Abominations» (Roadrunner/Bonnier Amigo)Legende tilbake i form
Megadeth var faktisk blant de fire store innen thrashen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Sammen med Metallica, Slayer og Anthrax solgte de haugevis med skiver og fylte konsertarenaer verden over. For Dave Mustaine var aldri dette tilfredsstillende nok. Han ville være størst. Det vil si, han ville at Megadeth skulle være større enn Metallica. Heldigvis resulterte bitterheten hans etter å ha blitt sparket ut av dette bandet i 1983 til mye god, sint thrash.
Kvaliteten på Megadeth-utgivelsene etter «Countdown To Extinction» i 1992 har vært så som så. De fleste har riktignok inneholdt noe bra, men som helhet har de falt igjennom. Særlig på andre halvdel av 90-tallet, da Mustaine fikk det for seg at han skulle lage pop-thrash. Det var ingen god ide. På «The System Has Failed» fra 2004 var bandet tilbake på rett spor, og det er en fryd å høre at de på «United Abominations» virkelig har gått tilbake til røttene. Her leveres kvalitetsthrash av kjent Megadethmerke på en måte man ikke har hørt siden «Rust In Peace».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDave Mustaine er bandets ubestridte leder, en riffmeister av rang med en nasal vokal full av sjarm. Besetningen har nå stabilisert seg med brødrene Glen (gitar) og Shawn Drover (trommer) samt bassisten James Lomenzo. Bandet har til tider en progressiv tilnærming, både med tanke på rytmikk og gitararbeid. I tillegg er de fleste låtene såpass melodiøse at de fester seg i hjernebarken. Melodiøs, progressiv thrash er en grei merkelapp på musikken Megadeth fremfører.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSærlig første halvdel av platen er strålende. Åpningslåten «Sleepwalker» er ultrafet thrash proppfull av tøffe riff. Favoritten er imidlertid «Washington Is Next!», en låt som minner om «Dread And The Fugitive Mind» som først dukket opp på samlingen «Capitol Punishment». Her får vi duellerende gitarer, tøff vokal og en melodi som gjør dette til en av de kuleste metallåtene hittil i år. «Never Walk Alone...A Call To Arms» har et noe lavere tempo, og er nesten like melodisterk som forgjengeren. Tittellåten, som viser hva Mustaine mener om FN, er også knallsterk. Herlige gitarriff og god melodi.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er flere gode låter utover på platen, blant annet «Play For Blood» og «You're Dead». Det er allikevel liten tvil om at kvaliteten taper seg etter det første firkløveret. Nyinnspillingen av «A Tout Le Monde» med Cristina Scabbia fra Lacuna Coil som gjestevokalist er fin nok, men noe unødvendig. Når det gjelder tekstene er Dave Musttaine som vanlig opptatt av verdenspolitikk. Man kan være enig eller uenig med mannen, men at han har et ekte engasjement skal ingen ta fra ham.
«United Abominations» er en meget solid utgivelse, og hadde hele vært som åpningen hadde vi snakket klassiker her. Dave Mustaine behøver ikke tenke så mye på hva Metallica driver med - kunstnerisk har han gått forbi dem for lengst. Det kjennes godt å ha ham tilbake i god form.