Meny

Kritikerhat og andre mysterier

Kritikerhat og andre mysterier
Kritikerhat og andre mysterier

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Er det ikke deilig å hate det andre elsker?
Foto: Filmweb

Takk til folket på Underskog for stort engasjement og fine innspill. 

 

En liten karamell: Family Guy sier sitt om kritkerrost filmhat. 

 


- Å åååå kan vi ikke bare ha en skikkelig jentekveld? Kjøpe inn rødvin, krype inn i sofaen og leie «Cinema Paradiso» eller den «Engelske pasienten» eller noe sånt?

Venninnen min, som jeg som regel har ganske så stor respekt for sånn rent smaksmessig, stråler. Jeg kjenner jeg blir mørk innvendig. For jadda. Som en som er i overkant både interessert og utdannet innen film, så burde jeg jo elske i allefall «Cinema» som den så nonchalant blir kalt blant kjennere. Jeg er jo tross alt filmkritiker. Men sannheten er at jeg synes den er dørgende kjedelig. Både den, «Den engelske pasienten», «Schindlers liste» og gud hjelpe meg «Citizen Kane» kan du få beholde. For ikke engang å snakke om gjeeesp... «Blade Runner», grøss...«Forrest Gump» eller argh... «Dead Poets Society». Dette er filmer som den samlede kritiker-standen har bestemt seg for å elske. Og som jeg lenge har hatet i skjul. Men nå er det nok.

Det har seg nemlig slik at jeg i min spede ungdom kunne finne på å lide meg gjennom dritkjedelige tre-timers obskure kunstfilmer på en eller annen filmklubb. Jeg ville nikke iherdig dersom noen av de andre «kule» sortkledde rundt meg priset en ukjent tjekkisk regissør eller en japansk animatør. Jeg tenkte inni meg at dersom jeg ikke satt pris på disse såkalte klassikerne så måtte det være noe i veien med meg og mitt intellekt.

En bachelor-grad i film og populærkultur i Australia kurerte meg heldigvis for denne heller karaktersvake tendensen til å svelge rått det som er opplest og vedtatt som «bra». «Down under »fikk jeg for første gang gehør for min fetish for collegfilmer, min utørstelige trang til å leie teite komedier og det vakre i å kunne diskutere akkurat den episoden hvor «Kelly» gjorde en crossover fra «Beverly Hills» til «Melrose Place». Jeg måtte med andre ord få en viss faglig selvtillit før jeg turde å tenke sjæl. Det er nesten litt flaut å innrømme.

Skal vi tro det vi leser hersker det for tiden et opprør mot bok- og filmanmeldere.

Store amerikanske aviser har den siste tiden kuttet ned på antall sider dedikert til litteratur, og dermed også på profesjonelle kritikere. Årsaken til dette er at de mener at litteraturkritikken er godt ivaretatt på nettet, blant annet gjennom lesernes egne anmeldelser på steder som den nettbaserte bokhandelen Amazon.com. Min gode kollega Heidi Lunde skriver denne uken om opprøret fra «folk flest» mot den etablerte kritikerstanden. Hun mener at borgerne selv fungerer like bra som kritikere med flere års utdannelse innen faget. Det mener ikke jeg. Det blir for enkelt og anti-akademisk å dømme alle film og bok-kritikere som besserwissere som sitter på sin høye hest og ikke har noe føling med folket. Vi er jo folk vi også. Jeg må jo innrømme at det ikke nødvendigvis er sånn at man blir en bedre filmanmelder av å ha flere års utdannelse innen faget. Men jeg vil tro det hjelper. En legmann uten kokkeutdannelse kan uten tvil lage god mat, men den erfarne kokken vil nok ha mer innsikt og kunnskap når det kommer til råvarer, kvalitet og komposisjon av et måltid. Etter min mening er den beste løsningen en blanding av begge to. Slipp borgerne til side om side med de utdannede kritikerne, så får vi noe å bryne oss på.

Så tilbake til hovedpoenget mitt. Noen ganger er det simpelthen deilig å hate det «alle» kritikerne elsker. Også for en filmkritiker. Jeg stilte et enkelt spørsmål på et av internettforumene jeg frekventerer hvor folk er både film og kulturinteresserte så det holder: Hvilken film som du vet du burde elske hater du?
Responsen var overveldende. Riktignok påpekte noen at det er kjipt å si at man hater filmer. Det synes jeg blir litt tullete. Like mye som jeg elsker enkelte filmer kan jeg hate andre. Det er en konsekvens av mine sterke følelser for mediet.

Her er noen konklusjoner jeg kan trekke av det minimale utvalget denne høyst uakademiske studier. Engasjementet var stort, temperaturen var høy og jeg vil understreke at jeg ikke nødvendigvis sier meg enig i alle uttalelsene.Og siden jeg elsker lister, vil jeg gi dere en liste over noen av de mest hatede kritikerroste filmene eller filmskaperne:

1. Dogmefilmer. Folk hater virkelig den genierklærte Von Trier. Blant de hyppigste hatobjektene var «Dancer in the dark» som fikk kommentarer som «Emosjonell utpressing! Blærgh». «Von Trier» skulle vært fratatt kamera på livstid etter det mølet.

2.Spielbergfilmer. «Alle de selværklerte seriøse filmene til Spielberg er føleri, overpompøse taler og banale skildringer av enkeltmennesker».

3. Requiem for a dream. «Jævlig, bare jævlig».

4. Big Lebowski. «Rett og slett ikke morsom».

5. American Beauty. «Jeg grøsser bare jeg hører musikken».

6. Amelie fra Montmartre. Makan til putling og nuss. Å så søt og parisromantisk at jeg spyr».

7. Seven. «De mistenkte spiser Seven til frokost. Den var bare en guffen lidelse».

8. Lost in Translation. «Gørr-kjedelig og meningsløs!»

9. Hawaii, Oslo. «Helt krise».

10. Ringenes Herre. «Man går og man går, man slåss litt, noen trær slåss litt».

Hvilke kritikerroste filmer hater du? Eller enda bedre: Hvilke kritikerhatede filmer elsker du? Klikk på «Skriv ny kommentar» og få det ut!

Vil du skrive filmanmeldelser? Bli borgerjournalist!

Mer fra sofaen:

Flukten fra TV-skjermen

Diagnose - Fjesbokfjaseri

Goodbye Fredrik, hello Anne

Barnslig sjekkelek?

Kjærlighet på boks

Guide til krimfri TV-påske

For en forbrytelse!

Kjære Skavlan

Topp ti TV-øyeblikk

Øst er best

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus