Meny

Ayo: «Joyful» (Universa lFrance/Universal)

Herlig sommerskive

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er nesten så man kan høre at faren til Ayo var dj på 70-tallet og at moren er sigøyner.

Men bare nesten. Ayo betyr «glede» på Yoruba, som snakkes av litt over 22 millioner mennesker i Vest- Afrika, deriblant i hennes fars hjemland Nigeria.

Det, kombinert med at albumet faktisk heter «Joyful» og at dama tydelig er inspirert av Bob Marley og Fela Kuti, gjorde at jeg hadde skyhøye forventninger til en lett og sommerglad god-skive. Det er det ikke. Men det er ingen som gråter over spilt melk av den grunn. Det er en tung og sommerglad skive. Og jeg liker den.

Jeg klarer ikke helt bli klok på hva og eller hvor hun vil med vokalen. Det ene øyeblikket høres det ut som om Diana King kunne gitt Ayo verdifull engelskkunnskap, og i det neste synger hun helt uten aksent og når jeg lukker øynene og fokuserer litt på låta - og litt på hva enn som skulle okkupere hodet mitt der og da - blir jeg straks dratt tilbake av det som på en eller annen måte høres ut som Celine Dion.

Poenget må vel bli at dama kan synge. Moteredaktøren i Elle sa engang til en designer: «Du er ikke bare designer, du er en veldig dyktig stylist!»

Det er litt det samme jeg føler med Ayo. Hun er ikke bare en god vokalist, hun er en artist. Hun har vokst opp i en konstant nomadetilværelse - riktignok mellom verdensmetropolene Paris og NY - og derfor er jeg ganske sikker på at den sterke aksenten er mer en effekt enn noe hun har dratt med seg i bagasjen frem og tilbake over dammen. Men det er effektfullt.

Kombinasjonen av den afrikanskinspirerte, men fortsatt både reggea og poppregete musikken - og hennes sarte, men samtidig grove, polerte og rustne stemme, gir meg litt den samme vibben som Tracy Chapmans musikk, selv om stemmeprakten hverken kan, burde eller skal sammenliknes.

Det er absolutt behagelig lytting, og etter hvert blir selv den i begynnelsen relativt irriterende «Down On My Knees» småfunky og kul. Den er treig og varm som sommeren, den er litt på «African Time». Ayo har det ikke travelt med å bli ferdig, og vokalen er ekstremt tilgjort. Men den vokser, og det er sikkert derfor det er låta som frontes.

Den opptempo «Life is Real» er en ærlig og kul låt som får selv den tørreste personene i rommet til å trampe takten, det kan jeg banne på. Det faktum at man vet at Ayo virkelig har levd et liv, gjør også at sangen få en nødvendig troverdighet, noe som er viktig for meg. Også «Without You» er en liten perle, men her er stilen en helt annen og hun kommer inn i den underlige Celine Dion-aktige aksen igjen. Hun kler det, og låta kler det. Det er i tillegg en kjærlighetserklæring til faren hennes, og som en pappajente må jeg jo si at låta rører meg litt ekstra. I denne låta finner man også sterke elementer av klassisk sigøynermusikk, blandet med afrikanske rytmer, orgel og klassisk gitar. Det er organisk og vakkert, men også noe helt eget - det høres fransk ut, men på en annerledes måte.

Det føles litt som om Ayo har samlet sine favorittmusikere i ett rom, gitt dem ideer til 12 låter og så har de sammen har jammet frem resultatet. Det er nok ikke langt unna sannheten heller, det er ingen tvil om at det spilles på mange strenger for å få lydbildet så til de grader organisk og funky. Og det faktum at Ayo har blitt brukt som oppvarmer for min store favoritt, britiske Omar, det gjør meg enda varmere om hjertet.

Dette er en veldig god sommerskive. Kjøp den, sett den på, lag saft og legg deg i gresset. Husk solkrem!

Karakter: 8/10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus