Besatt av en morder

Kriminalfilmer og kriminalfortellingers viktigste kjennetegn er at de oppklarer et mysterium. Etter å ha skremt publikum med et voldelig og foruroligende kaos, blir gåten løst, og kosmos gjenopprettet. Her ligger trolig mye av slike historiers popularitet. De er betryggende og beroligende og minner oss om at verden kan forklares og kanskje til og med forstås. Derfor en liten advarsel: Dersom du vil se Zodiac med en overbevisning om at filmen er en slik klassisk detektivfortelling, bør du ikke lese videre.

Rasende publikum

Under en visning av Zodiac premierehelgen i New York, ble jeg vitne til en av de mest voldsomme publikumsreaksjonene jeg noensinne har opplevd i en kinosal. Etter å ha sittet musestille i over to og en halv time, var salen plutselig i opprør. Folk reiste seg og begynte å skrike ukvemsord mot lerretet. Andre pep og plystret. Det ble kastet popcorn og sjokoladepapir. Raseriet varte over store deler av rulleteksten.

Hva var det som hadde provosert dem sånn? De hadde jo sittet som fjetret under hele den intrikate jakten på Zodiac, en virkelig seriemorder som med sine fem mord og selvdøpte alias, terroriserte området rundt San Francisco på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

Men David Finchers glimrende film ender brått. Ingen morder tatt. Ingen oppklaring i sikte. Bare noen tekstplakater som, i all sin upassende saklighet, bringer saken lenger vekk fra en løsning enn noensinne.

David Fincher og hans manusforfatter James Vanderbilt har maktet det kunststykket å lage en studiofilm som snyter publikum for en skikkelig slutt.

Det er nettopp her fascinasjonen og samtidig det urovekkende ligger. Svimlende informasjonstett og intrikat til det ekstreme er Finchers kriminaldrama en nærmest dokumentarisk rekonstruksjon av hendelsene. Filmen tvinger deg til å vri og vende på vurderinger og slutninger hele tiden. Den lurer deg inn i en krusedull av en kriminalsak, som til syvende og sist er mer besettende for alt det vi ikke vet, enn det vi får vite.

Medievennlig morder

Zodiac-saken dominerte fjernsyn og aviser, ikke først og fremst på grunn av sin brutalitet (mange amerikanske seriemordere har flere liv på samvittigheten), men på grunn av sin spektakulære medievennlighet. Zodiac lekte med offentligheten og politiet. Han skrev mystiske og kodete brev til San Franciscos aviser og truet dem til å trykke skriveriene (ikke det at redaktørene ikke så det kommersielle potensialet i å trykke brev fra en virkelig morder).

Den enorme publisiteten som Zodiac-saken fikk, og det faktum at den forble et mysterium, tiltrakk seg mengder av hobbyetterforskere, besatt av tanken om å finne morderen. Én av disse amatørdetektivene, Robert Graysmith, jobbet som serietegner i San Francisco Cronicle da de første brevene ankom avisen, og ble umiddelbart fascinert av gåten.

Da etterforskningen falt i intensitet på slutten av 70-tallet, flere år etter siste mord og livstegn fra Zodiac, fordypet en stadig mer manisk Graysmith seg fullstendig i å finne gjerningsmannen. Han sluttet i jobben og forlot familien til fordel for Zodiac. Resultatet ble ikke en dømt morder, men mange nye indisier (særlig mot en nå avdød våpenglad skrulling), samt bestselgeren Zodiac som Finchers film bygger på.

Søkende og hypnotisk

Filmen Zodiac har mange av egenskapene til hva den amerikanske filmkritikeren Manny Farber kalte termittkunst. I essayet «White Elephant Art vs. Termite Art» fra 1962 slo han et slag for kunst som ikke streber etter å være Viktig, men som heller verdsetter detaljer og oppfinnsomhet. I motsetning til hvit elefantkunst jobber ikke termittkunsten for en større Sak, men har glede av å ta sjanser for sin egen skyld: den er vital, upretensiøs, original og personlig. En film burde, ifølge Farber, være som en buglike immersion in a small area without point or aim” og gi en følelse av at alt er «expendable, that it can be chopped up and flung down in a different arrangement without ruin. (...) it leaves nothing in its path other than the signs of eager, industrious, unkempt activity».

Det finnes mengder av tegn etter glupskhet, flittighet, og uordentlig aktivitet i Zodiac. Den følger ingen klassisk treakterdramaturgi, men er mer en vrimlende, søkende og hypnotisk involverende krønike. Til å være en høybudsjetts Hollywood-film har den hentet provoserende lite fra Robert McKees manusbibel «Story: Substance, Structure, Style and the Principles of Screenwriting». I stedet er filmen delt opp i omtrent like lange hoveddeler.

Først får vi fortellingen om forholdet mellom Zodiac og media, med fokus på arbeidet i San Francisco Chronicle mens brevene ankom redaksjonen. Så dreier historien over til politiets synsvinkel og den krevende etterforskningen, komplisert av byråkrati og strenge rettslige krav. Til slutt – og dette er et av de frekkeste valgene Fincher gjør – får vi historien om Graysmiths (Jake Gyllenhaal) besettelse med saken. Slik tar det faktisk halvannen time før filmens hovedkarakter trer inn i fokus. I nitti minutter traver Gyllenhaal rundt i bakgrunnen, uten noe som helst narrativ kraft i sine bevegelser.

Inspirert av filmklassiker?

Forholdet mellom fiksjon og virkelighet står sentralt i David Finchers filmografi. Seven (1995) handler om en seriemorder som henter inspirasjon fra blant andre Dante, The Game (1997) gjør livet til en intetanende forretningsmann om til et slags virkelig dataspill, og i Fight Club (1999) er grensen mellom fantasier og realiteter visket helt bort (passende nok er Brad Pitts karakter en dedikert filmmaskinist).

På samme måte som morderen i Seven, forholder Zodiac seg til myrderiene som det var en lek han selv deltok i, og der han selv har regien og bestemmer reglene. Med Finchers fascinasjon for forbindelsen mellom film, spill og virkelighet i mente, er det neppe tilfeldig at han gjør en av kriminalsakens mer obskure poeng til et sentralt punkt i filmen.

I ett av brevene Zodiac sendte, skrev han at han likte bedre å drepe mennesker enn dyr fordi de er de farligste dyrene på kloden. Den samme skrudde holdningen har hovedpersonen i RKO-klassikeren The Most Dangerous Game (Ernest B. Schoedsack og Irving Pichel, 1932), om en greve som jakter på strandede mennesker på en forlatt stillehavsøy.

Fincher og Vanderbilt har gjort denne lille detaljen til et dominerende spor i Zodiac. Blant annet finner Graysmith ut at hans hovedmistenkte tidligere jobbet som maskinist på en liten kino der filmen har blitt vist flere ganger.

En morder som har latt seg inspirere av en filmklassiker er en altfor besnærende forestilling til å bli forbigått i stillhet.

..................................................................................................................

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.