Politikken og nye medier

Artikkelen fortsetter under annonsen

<p Norske politikere er i ferd med å våkne opp til en ny virtuell realitet. Nå skal valgkampen på internett. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

MENS AMERIKANSKE politikere for lenge siden har oppdaget hvilke muligheter internett gir dem til å kommunisere direkte med velgerne, samle inn penger og spre informasjon om kampanjer, så skulle man tro at norske politikere har sovet i timen. Men det er kanskje like greit, for den som sover synder ikke. Inntil man forstår mulighetene og begrensningene ved å bruke nye medier kan man like gjerne fokusere på det man kan. For det er ikke gitt at alle kommer heldig ut ved å bruke nye kanaler for kommunikasjon.

Et klassisk eksempel er TV-debatten mellom de to amerikanske presidentkandidatene Richard Nixon og John F. Kennedy i 1960. Det var første gang en debatt mellom to presidentkandidater ble vist på både TV og radio. De som hadde lyttet til debatten på radio var overbevist om at Nixon hadde vunnet debatten med sine gode og kunnskapsrike argumenter. På TV, derimot, fremsto han som en ubarbert gangster ved siden av den unge, dynamiske J.F.K, som snakket direkte inn i kamera og fremsto som varm og personlig. Som kjent vant Kennedy valget, men med svært liten margin, og mange mener at det var TV-debatten som vippet seieren i hans retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

MAN MÅ kunne håndtere de kanalene man bruker for å fremstå troverdig. Hillary Clintons «HillCasts» viser en ulastelig antrukket senator som svarer på spørsmål fra velgerne. Men hun viser også til det fulle hvorfor vi trenger programledere til å styre politikere. Webcast-serien som heter «Let the Conversation Begin» burde kanskje heller hete «Starting the Monologue», for i løpet av de tredve minutters sekvensene så er det ikke mye dialog. Men Clinton er profesjonell og avslappet foran kamera.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen politiker, David Cameron, tok i bruk nettet med en gang han ble leder for det konservative partiet i England. Webcast-serien «WebCameron» fikk en heller pinlig oppstart med den første videoen. Cameron skulle fremstå som uformell og personlig, men måtte han stå i oppvasken hjemme hos seg selv? Men den konservative lederen har fulgt opp videobloggen og man kan følge med hans politiske virke i internettvennlige korte snutter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når vi først er inne på pinlig, så oppsummerer det også finansminister og SV-leder Kristin Halvorsens blogg-flopp under forrige valg. Bloggen ble nedlagt, men som minister startet hun friskt på ny med en «dialog om bærekraftig utvikling.» Dialogen begrenser seg til to innlegg, hvor det siste er datert 15. mai. I fjor.

I SVERIGE skapte utenriksminister Carl Bildt debatt blant tilårskomne svenske redaktører som syntes det var en uting at en så fremstående politiker skulle skulle kommunisere direkte med velgerne gjennom sin blogg. Mediene var jo folkets filter, mente de. Som om ikke en politiker i fri dressur på utmerket vis klarer å sette seg selv i forlegenhet uten medienes hjelp.

Men noen fadeser til tross. De politiske partiene har begynt å forstå hvilke unike muligheter som teknologien skaper for å samle inn penger, kommunisere med både velgere og valgkampsmedarbeidere, kjøre interaktive debatter og få innspill og mulighet for utspill. Arbeiderpartiet har sin egen web-TV hos YouTube , Høyre har pusset opp hjemmesidene sine og har sin egen programblogg på blogspot.com, mens kandidater i alle nyanser bruker Facebook for å promotere seg selv. I Oslo har byrådslederkandidatene Erling Lae og Rune Gerhardsen hver sin profil på sjekkestedet blink.no . Håper de å treffe noen velgere der?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

DET KAN hende at teknologien har gått forbi de gamle politikerne og at nye ansikter vil vinne frem nettopp fordi de kan håndtere de nye kanalene for å kommunisere med velgerne. Det skal bli spennende å se både hvilke partier og hvilke kandidater som håndterer den nye virtuelle verden best i det kommende kommunevalget.

Etter at John F. Kennedy vant presidentvalget i 1960 tok det 16 år før kandidater turte å stille opp i TV-debatter mot hverandre igjen. Risikoen var for stor. Nå er risikoen større for at de kandidatene som ikke klarer å kommunisere via nettet taper. Og taper for godt.

Videoen viser David Camerons første forsøk på videoblogging. Kommer den konservative partilederen godt ut av dette?


Les også:
Valgkamp online

Facebook kan avgjøre valgkampen