Meny

- Vi ville lage et mesterverk

- Vi ville lage et mesterverk

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Biffy Clyros nye album, «Puzzle», er ifølge bassist James Johnston både enklere og større enn deres tidligere plater.

Da skotske Biffy Clyro ble annonsert som Bloc Partys special guests på sistnevntes utsolgte konsert på Sentrum Scene, ble jeg ganske overrasket. Deres forrige album, «Infinity Land», er nemlig en ganske sær plate som egentlig ikke har så mye til felles med Bloc Partys musikk. Da ABC Nyheter ptatet med Biffy Clyros bassist James Johnston, sa den skjeggete skotten seg enig i forskjellene, men synes ikke de to bandene er en rar kombinasjon.

- Biffy Clyro spiller weird rock, men vi har våre pop-øyeblikk, sier han.

- Begge bandene er opptatt av gode sanger og melodier, men innpakningen er nok litt forskjellig. Vi har kjent Bloc Party en stund, og de spurte om vi ville bli med på turneen med dem. Det var egentlig ikke noe å lure på - det er jo fantastisk å få sjansen til å spille for publikum på over 1000 folk hver eneste kveld. Vi appellerer kanskje bare til en minoritet i publikummet, men det er sånn vi vil ha det, sier James og smiler.

- Vi vil heller at to-tre stykker i publikum elsker musikken vår enn at halvparten syns den er helt grei.

God tid - godt album

Biffy Clyro slipper singelen «Living is a Problem Because Everything Dies» 16. mai, og 4. juni kommer albumet «Puzzle». James forteller at det ligger mer arbeid bak denne plata enn de tidligere.

- De tre første platene våre ble sluppet med bare ett år eller to mellom hver, forklarer han.

- Nå er det drøyt to og et halvt år siden «Infinity Land» kom, og mye av tiden har vi jobbet med dette albumet. «Puzzle» er likevel langt enklere og rett-fram enn «Infinity Land» som hadde massevis av ideer stappet inn i sangene for på den måten å utfordre lytterne. Vi følte vi hadde gjort det en gang nå, og hadde en litt enklere tilnærming til «Puzzle».

- Å bruke mer tid var absolutt en god idé. Vi skrev en stor bunt med sanger, og brukte god tid på å bearbeide dem i studioet. Resultatet er et veldig sterkt album, utvilsomt vårt beste. Men det skulle bare mangle, småler bassisten og understreker:

- Dersom du ikke syns et nytt album er det beste du har laget, er det ingen vits i å gi det ut.

- Er det noen låter eller øyeblikk du er ekstra stolt av på «Puzzle»?

- Åpningslåta, «Living is a Problem», svarer James raskt.

- Vi visste helt fra begynnelsen at det var en flott sang. Da vi gikk i studio hadde vi en ganske klar idé om hvordan den skulle låte og hvordan den skulle orkestreres, og begynte å jobbe med å realisere dette. Ofte ender det med å ikke låte så bra som man så for seg, men denne ble enda bedre enn vi trodde. Det er en virkelig sterk, episk åpningslåt.

- Det samme gjelder «2/15ths», fortsetter han.

- Sangen i seg selv er ganske enkel, men den er spennende og kraftig orkestrert. Jeg syns den låter ganske annerledes enn det meste du ellers hører i dag.

- Så har du «Love Has A Diameter», som er veldig annerledes fra det vi har gjort tidligere. Denne låta er ganske nedstrippet og består stort sett av trommer og bass, med litt delaygitar på toppen. Vi brukte en del tid på den i studio, etter at skjelettet i sangen var klart. Vi var usikre på hvordan vi skulle gjøre den, og prøvde mange forskjellige løsninger. Det endte heldigvis med å låte veldig bra.

Storm Thorgerson-fans

Når albumet kommer, vil nok noen dra kjensel på stilen på coverbildene. Noen av bildene ligger ute på Biffy Clyros MySpace nå, og jeg syntes det lyste Storm Thorgerson av dem da jeg så dem. James gliser i skjegget og bekrefter mine mistanker:

- Det er Storm som har gjort artworken, ja. Det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse, han er en utrolig interessant fyr. Storm ville vite hva alle sangene handlet om, og gikk virkelig inn i tekstene og musikken for inspirasjon. Designet og bildene på platene har alltid vært viktig for oss, og Storm gjorde en veldig bra jobb.

Aggresjon i tekstene, ikke i musikken

«Infinity Land» bød på hyling og skriking, brå rytmeskifter og generelt en aggressiv stil. Dette har Biffy Clyro gått bort fra på «Puzzle». På dette albumet ligger aggresjonen mer i tekstene, ifølge James.

- «Puzzle» er et ganske mørkt album, og tekstene er mer i fokus på denne plata enn tidligere. Musikken er mer åpen og gir plass til tekstene, og vi syns det funker bra.

Tekstene på «Puzzle» preges i stor grad av at Simon, bandets gitarist og vokalist, mistet moren sin like etter at det forrige album var ferdig. Han hadde en vanskelig tid etter dødsfallet, og liker ikke å snakke om det. I stedet skrev han låter om denne perioden og hans forhold til moren. Dette har gitt sanger som er veldig ærlige og direkte.

- Simon var litt usikker på om han ville skrive låter om moren, siden det var såpass personlig, sier James.

- På den annen side var det en så viktig hendelse i livet hans at det nesten ville være uærlig å ikke skrive om det. Essensen i låtene og albumet er at livet kan være tøft, men at det er lite man kan gjøre med det; man bare må gjøre det beste av det ut fra kortene man har fått utdelt.

Lært av U2

- Den mørke perioden i Simons liv var den største inspirasjonskilden for tekstene, men musikalsk inspirasjon fikk vi fra mange forskjellige band, forteller James.

- Når man spiller i et band, vil inspirasjonskildene man har helt i begynnelsen fortsette å prege bandet i lang tid, selv om man slutter å høre på bandene. Vi hører for eksempel ikke på Nirvana lenger, men de påvirker nok fortsatt hvordan vi låter, sier han.

- Da vi spilte inn «Puzzle» hørte vi på en del band vi ikke hadde hørt på før - classic rock-band og klassiske album. For eksempel «The Joshua Tree» av U2. Jeg har alltid avfeid U2 som litt, eh...

James leter etter ordet, og jeg hjelper ham gladelig:
- Pompøse?

- Akkurat, smiler han.

- Men «The Joshua Tree» er et fantastisk album. Når man tenker på at det bare er fire unge karer fra Dublin som lager musikk sammen, skjønner en at man ikke behøver å lage musikken komplisert og sprø for å engasjere og berøre lytterne. Ofte holder det med en sterk melodi og en god tekst. U2 inspirerte oss en del i arbeidet med denne plata.

- Vi innså at vi kunne strippe ned sangene og holde dem ganske enkle og fortsatt ha et sterkt budskap og en bra låt.

Labelskifte

Det er ikke bare stilen på låtene som er endret seg mellom «Infinity Land» og «Puzzle». Biffy Clyro har også skiftet plateselskap. Etter å ha vært trofaste mot Beggar's Banquet gjennom tre album, har de nå gått over til Warner-avdelingen 14th Floor.

- Vi følte det var på tide å gå et steg videre, sier James.

- Ambisjonene i bandet var større enn de Beggar's Banquet hadde. Han som signet oss på 14th Floor har fulgt oss siden det første albumet vårt, og det gir jo en del trygghet. Mange er skeptiske til major labels, men vi har tre album i sekken, et etablert publikum og en viss identitet som band. 14th Floor vet hva vi driver med og stoler på oss. Hadde vi vært et helt ferskt band, hadde det nok vært mer press og større usikkerhet, men i vår situasjon var det en helt naturlig vei å gå.

Fra akustisk gitar til gigantisk musikk

Når James snakker om «Living is a Problem Because Everything Dies» og dens store orkestrering, begynner jeg å tenke. Biffy Clyro er et tremanns band med vanlig trommer/bass/gitar-besetning. Hvordan dukker disse orkestreringene opp, og hvordan løser de det i en livesetting?

- Når vi skriver låtene, starter vi alltid med en akustisk gitar, forklarer James.

- Så begynner vi å jobbe med låta som band, og legge til våre lag. Når vi går i studio, vil vi lage et album som holder seg lenge og låter virkelig bra. Da kan vi godt legge på noen lag for å gi låtene dybde.

- Men når vi spiller live, prøver vi ikke å gjenskape denne versjonen, fortsetter bassisten.

- Da går vi tilbake til det akustiske utgangspunktet og ser hva vi kan gjøre med det ut fra begrensningene og mulighetene liveformatet gir. På konserter har du jo volumet, stemningen, det visuelle og kommunikasjonen med publikum å jobbe med.

- Om det er en bra låt, kan du spille den med kun en akustisk gitar og den vil fortsatt være bra. Men det er jo morsomt å prøve å lage et mesterverk også, et album folk vil høre på om tjue år. Det var det vi gikk for med «Puzzle».

Respekt for aldring og utvikling

Det er et stort og litt cheesy spørsmål, men James la opp til det selv:

- Hvor ser du deg selv og bandet om tjue år?

- Oi, det er vanskelig å tenke så langt fram, sier James og himler med øynene og klør seg i skjegget.

- Om tjue år er jeg 47, og vil sikkert ha familie og alt det der. Forhåpentligvis vil jeg fortsatt også stå på en scene, gjerne med det samme bandet. Men med andre låter. Mange av låtene vi skal spille i kveld kan jeg ikke forestille meg at vi spiller når vi er så gamle.

- Jeg mener, vi holder jo ikke på med det samme nå som vi gjorde for ti år siden heller. Det handler om alder og naturlig utvikling, noe mange band i rock og heavy rock glemmer. Ta for eksempel KoRn, sier James og fnyser litt.

- De er voksne, rike menn nå, med store hus og allting, og så går de på scenen og later som de griner og er sinte - det funker ikke for meg.

- Tjue år er lang tid, det er bare omtrent ti år siden vi begynte å spille sammen. Bandet har vært de samme tre fyrene hele veien, og vi trives godt sammen. Vi har vært så heldige å få spille inn og gi ut fire album, og det er vi veldig fornøyde med.

- Hvis vi kan fortsette slik er jeg sjeleglad.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus