Linkin Park: «Minutes To Midnight» (Warner Bros.)Begynner å bli voksne
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Bandet debuterte med platen «Hybrid Theory» i 2000 og tok over etter Korn som det nye flaggskipet innen nu-metal bevegelsen. Det var rap, metal, emo og elektronikk blandet i en melodiøs, fengende smørje. Albumet solgte flere millioner og da oppfølgeren «Meteora» kom i 2003, fulgte bandet i all hovedsak den samme oppskriften.
I 2007 begynner de seks karene å nå voksen alder. De har innsett at det fort kan bli patetisk å forsøke å låte som sultne tenåringer fulle av angst, og laget en plate som er mer innadvendt og dempet enn de to forgjengerne. Gitaren er med få unntak gitt en birolle på det nye materialet, og bandets raper, Mike Shinoda, kan også snart melde seg hos A-etat.
Som mentor i voksentilpasning har Linkin Park fått med seg den gamle ringreven Rick Rubin (Run DMC, Slayer, Ac/Dc, Red Hot Chili Peppers m.fl.). Som vanlig skalerer han av det meste av staffasjen, og krever med det at bandets låter er sterke nok i seg selv. Etter flere gjennomhøringer lyder dommen slik: Halvparten av låtene holder bra kvalitet, et par er jeg allerede lei, mens jeg aldri kommer til å like resten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet mest rocka sporet er «Given Up», som også er blant platens beste. Lett gjenkjennelig Linkin Park, men med tøffere lyd enn tidligere. «Bleed It Out» er en av låtene som viser forskjellen på bandet før og nå. Når det fengende refrenget setter inn kommer ikke den velkjente gitarveggen, men et kult, sparsomt riff. Tøff låt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Shadow Of The Day» er sterkt inspirert av U2 og minner veldig om «With Or Without You». Nesten litt for mye, men den godkjennes under tvil. Singelen «What I've Done» er også en utypisk Linkin Park rocker der den beveger seg i typisk post punk territorie. «In Pieces» har elementer fra The Clash, mens «The Little Things Give You Away» gir meg Radiohead-vibber.
Alt i alt er det altså et variert album Linkin Park har levert. Noen av melodiene blir allikevel litt for banale og bandet rocker rett og slett for lite. Det blir spennende å se om fansen vokser med bandet og om de greier å plukke opp nye tilhengere med «Minutes To Midnight». Selv liker jeg den bedre enn de to foregående, men så begynner jeg å få grått hår også da...
