Meny

Sage Francis - «Human The Death Dance» (Anti-/Epitaph)

Litt skuffende

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Human The Death Dance» er et album med mye bra hip hop, men revolusjonerende er det slett ikke.

Det er lenge siden jeg var hip hop'er, men det hender jeg får noen tilbakefall. Selv om dagens mainstream-hip hop fortoner seg mest som en reklamekanal for biler og bling, er det fortsatt håp for indie-rap. Og nylig ble jeg tipset om Sage Francis, en hvit herremann fra Rhode Island som omtales som genre-defying.

Vel, dét er en overdrivelse. Hans nye album «Human The Death Dance» har en del kule og originale beats, men det er aldri noen tvil om at det er hip hop vi hører. Francis legger seg på en linje mellom gammel og ny skole, noe som gir lange og mørke låter med både fokus på tekstene og refrenger med gode hooks. Som gammel fan av Wu-Tang Clan og KRS One (som Francis gir honnør til i «Underground for Dummies») liker jeg jo det.

Men tekstene på denne plata er dessverre ganske ujevne. På den ene siden har du låter som «Going Back to Rehab» og «Got Up This Morning», ærlige låter om vanskelige forhold og personlige problemer, med selvinnsikt og ydmykhet man sjelden hører i denne sjangeren. På den andre siden har du «Midgets & Giants» og «Underground for Dummies», som er gode eksempler på et av de store problemene i hip hop: I mangelen på viktigere temaer å rappe om, snakker man om seg selv, hvor tøff/flink/true man er, og hvor dårlige/feige/dumme andre er. Riktignok rapper ikke Sage om hvor store biler han har eller hvilke våpen crewet hans foretrekker (han har neppe verken crew eller feite biler), men om hvordan han har jobbet seg opp som rapper den harde veien. Allikevel syns jeg han burde holde seg for god for denne selvopphøyende, navlebeskuende tematikken som gjør låtene til meta-musikk og selvpromotering. Det er mer enn nok av det i hip hop allerede.

Når dét er sagt, er det en del bra låter på denne plata også. «Got Up This Morning» har jeg allerede nevnt, og beaten på denne låta er skranglete, skeiv og rett og slett dritkul: Buck 65 har laget en sørstatsbeat basert på en akustisk bluesgitar, Jolie Holland har lagt på fele og vokal, og en Nathan Harrop har bidratt med munnspill. Klasse. «Water Line» er en mørkere låt helt uten trommer, og er et annet høydepunkt. Som på enhver rap-plate er det også noen interludes og kortere spor her, der den mest spesielle er «Broccilude». Dette kuttet er bygd opp over gitar og vokal som høres ut som en rolig Serj Tankian, og over det får vi samples om - akkurat - brokkoli.

Jeg hadde store forventninger til denne plata, av flere grunner: Jeg har kamerater som har snakket varmt om Francis, plata er gitt ut på Anti (samme label som bl.a. Tom Waits og The Locust), og Sage skulle visstnok skille seg fra det meste av annen hip hop. Derfor ble jeg ærlig talt ganske skuffa over «Human the Death Dance». Det er riktignok mye bra hip hop på dette albumet, men det er også noen temmelig platte låter. Og det er fortsatt bare hip hop, og jeg er fortsatt mest en rocker. 

Karakter: 5 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus