Hvem skal kontrollere USAs militærmakt?

Hvem skal kontrollere USAs militærmakt?
Hvem skal kontrollere USAs militærmakt?
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvem skal bestemme - kongressen eller presidenten?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Skuldertak
President George W. Bush tviholder på retten til å styre amerikanske styrker i krig. Foto: Scanpix

Den amerikanske grunnloven gir presidenten rollen som landets hærførere. Grunnlovens fedre mente at krig er en så alvorlig sak at den ikke kan overlates til de militære. Nå mener USAs folkevalgte at heller ikke presidenten bør ha kommandoen.

Presidenten bruker imidlertid sin rett til å nedlegge veto. Det gjorde han nylig, fordi han ikke ville godta en sluttdato for krigen i Irak. Han varsler at han vil gjøre det igjen hvis Kongressen vedtar et forslag som deler opp den økonomiske støtten til USA-styrkene i to, for å kunne vurdere framskrittene før den siste delen bevilges.

Dermed oppstår den underlige situasjon at Kongressen og Det hvite hus forhandler med hverandre om å bestemme USAs videre strategier i krigen. Presidenten mener ennå at krigen kan vinnes og har satt inn 21.000 ekstra soldater for å gjennomføre en siste offensiv - men uten en sluttdato. Han vil at hele beløpet på 96 milliarder dollar til styrkene i Irak og Afghanistan skal bevilges nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Opposisjonen som har flertallet i Kongressen, er imot USAs engasjement i Irak. De mener at krigen er tapt og vil trekke USAs styrker ut så snart som mulig. Det blir stadig færre Bush-tilhengere i Washington, særlig etter at en gruppe politikere fra hans eget, republikanske parti nylig hadde en uvanlig frisk og åpen diskusjon med presidenten. De sa klart fra at Bush' krigføring skader hans eget parti og dets sjanser til å få valgt en republikansk president ved valget i 2008. I tillegg minnet de ham på hvor klart flertall det nå er i det amerikanske folk om å gjøre en snarlig slutt på krigen i Irak.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Minner fra Nixon-tiden

For en som har fulgt amerikansk politikk i mange år, er det spesielt interessant at presidentens pressesekretær Tony Snow fant det nødvendig å presisere at møtet mellom Bush og republikanske ledere ikke var å sammenligne med det berømte møtet mellom president Nixon og republikanske ledere i 1974. Det var etter at Watergate-skandalens fulle tyngde hadde rammet Det hvite hus og gjort det umulig for presidenten å fungere som landets leder. Derfor møtte de republikanske ledere sin egen president for å formidle budskapet om at tiden nå var inne for ham til å trekke seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pressesekretærens henvisning til møtet i 1974 viser at sammenlikningen ikke er helt urimelig, men at situasjonen altså ennå ikke er like alvorlig for Bush som den var for Nixon.

Tvinge presidenten

Tilbake til dagens situasjon. Når demokratene nå har den politiske kontrollen over Kongressen, mener de at de kan tvinge presidenten til å endre retningen på krigens utvikling. Som øverstkommanderende over de amerikanske militære styrker, mener presidenten at han og generalene hans skal bestemme hvor og hvordan de militære styrkene skal brukes.

- Jeg mener meget sterkt at politikerne i Washington ikke skal fortelle generalene hvordan de skal gjøre jobben sin, sier presidenten. Derfor nedla han veto, ikke bare av prinsipielle, men også av militærstrategiske grunner. Å sette en sluttdato er «en resept for kaos og forvirring», sa presidenten etter sitt veto.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kompromiss

Bush mener dermed at lovgiverne ikke skal befatte seg med å styre krigen. Likevel må han i forbindelse med sitt veto innlede samtaler med dem som la fram forslaget, for å se om de kan finne et kompromiss.

Og det er til en viss grad optimisme i meldingene. De kan komme til enighet om å opprette å fastsette målepunkter utover i tid, hvor framgangen i krigen skal vurderes opp mot en plan. (Benchmarks). Det gjelder framfor alt å få økt innsats fra de lokale myndigheter for å gjøre det tryggere for sivilpersoner å ferdes i Irak, skape en mer rettferdig bruk av Iraks oljerikdommer, gjøre forandringer i grunnloven og få til en mer rettferdig fordeling av makten mellom folkegruppene i landet.

Et alternativ som den politiske ledelsen i det demokratiske partiet synes å foretrekke, er å redusere bevilgningen slik at den i første omgang bare skal rekke til to måneders engasjement i Irak. Dermed kan det være tilstrekkelig til at den sluttoffensiven som nå gjennomføres skal få tid til å virke. Hvis den virker, skal resten av pengene komme. Men regjeringen mener at to måneder er for kort tid til å se om sluttoffensiven er vellykket, sett med USAs øyne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et tredje alternativ som stadig flere antikrigs-demokrater går inn for, er ikke å gi etter for presidentens ønsker og i stedet prøve å få 2/3 flertall i begge forsamlingene i Kongressen for forslaget om å få krigsbevilgningen knyttet opp til en sluttdato. Med slikt flertall ville forslaget bli vedtatt selv mot presidentens vilje. Opposisjonens snaue flertall i begge forsamlingen gjør det lite sannsynlig at Kongressen i øyeblikket kan tvinge forslaget gjennom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Upopulær krig

Valget høsten 2008 nærmer seg. Krigen i Irak er sterkt omstridt og meget upopulær. Det vil bli svært vanskelig for republikanerne å beholde regjeringsmakten hvis ikke Irak-krigen er brakt til en ærefull avslutning.

Derfor er en forhandlingsløsning mest sannsynlig. Bush har imidlertid tidligere vist seg høyst uforutsigbar og i stand til å trosse tilsynelatende overveldende motstand. Derfor er det heller ikke mulig å se bort fra at det kan gå mot en klassisk duell ved daggry mellom texaneren Bush og hans politiske motstandere i Washington.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der står saken, mot en bakgrunn av at en militær løsning på krigen synes lengre unna enn noensinne. I mars ble 2.762 sivilpersoner og politifolk drept i Irak, og sannsynligvis flere i april når den irakske regjeringen blir ferdig med opptellingen. For amerikanerne var april 2007 årets hittil blodigste måned. Den sjette blodigste måned siden invasjonen i 2003.

«Krigen er tapt»

- Denne krigen er tapt, sa demokratenes leder i senatet, Harry Reid, nylig, og han har fått mye kritikk fra regjeringen for sin pessimistiske holdning. Visepresident Dick Cheney anklaget ham for å ha en taperholdning, samtidig som krigsmotstanderne gjør et stort nummer av at det nå er fire år siden president Bush avga sin berømte erklæring ombord på «USS Abraham Lincoln» om at «oppgaven er utført» - og at amerikanerne hadde vunnet krigen i Irak.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Situasjonen i Irak og den politiske «krigen om krigen» i Washington, overskygger det meste i amerikansk politikk i øyeblikket. Da demokratene overtok kontrollen i Kongressen etter valget i fjor høst, satte de i gang med en ambisiøs plan for å gjøre indrepolititiske endringer. De fikk vedtatt en «startpakke» av forslag for å markere en endring i maktforholdene, men siden har det vært stille.

Det begynner å gi republikanerne rett i deres påstand i valgkampen i fjor om at demokratene generelt er handlingslammet. Det liker demokratene dårlig når de nå står foran et presidentvalg hvor demokratene ligger an til å vinne - hvis ikke noe uforutsett skjer.