Forfatter Sturle Brustad om sitt forhold til punken:- Låter fulle av hælvete

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Punken var lyden av mitt ulevde liv, forteller forfatter Sturle Brustad, mannen bak suksessromanen «Anarchy in Åmodt».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Anarchy in Åmodt» er en suveren skildring av fire unge gutters oppvekst og behov for armslag i en liten småbygd der skylappene utdeles gratis på torget. I min anmeldelse av boken skrev jeg blant annet:

«I løpet av de 557 sidene kommer vi under huden på HP, Perry, Deniro og Bønna som utgjør punkebandet Anarchy in Åmot. Et band som utfordrer bygdas forstokkede og konservative verdier. Akkurat som n'Sid og n'Johnny i punkbandet Sex Pistols som skremte vettet av britene med punk-klassikeren «Anarchy In The U.K». Og selvfølgelig blir det kalabalikk og bakoversveiser i Åmot også. Men hele tiden hviler det likevel en uskyld og en livsbejaende energi over den dramatiske historien som stadig tar nye vendinger. En historie som begynner en vakker sommerdag i 1978.» (Les anmeldelsen her).

Vi slo av en prat med bokens foratter, Sturle Brustad.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan oppstod ideen om å skrive en bok der musikken er en viktig drivkraft?

- Jeg satt på Peloponnes i april 2004, fjernt fra familie og venner, forteller Brustad. - Den eneste jeg snakket med var chefen på den lokale restauranten. Han hadde jobbet i New York. Der hadde han pådratt seg et konsum av Southern Comfort på Janis Joplin-nivå. Jeg spiste tidlig på kvelden ...

- Ærendet mitt der nede var å komme opp med en idé for min tredje bok (mine to første gikk ingen steder). Jeg forsøkte å tilnærme meg dette fra mange ulike vinkler. En av innfallsvinklene var å tenke gjennom alt som hadde betydd noe for meg i livet mitt. Punken og det jordskjelvet den var kom raskt opp som et punkt på blokka. - «The rise and fall of the Generators» [punkbandet Sturle spilte i som 15-åring, red.anm.] kunne være en morsom ting å skrive om, tenkte jeg. Så det ble én av de fem idéene jeg kom hjem med. Og så ble det den. Den valgte egentlig meg mer enn jeg valgte den.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Musikkens betydning for boken?

- Musikken er viktig, fordi den setter i gang hele handlingen. Den er historiens energi og drivstoff. Den er alle tings begynnelse for min hovedperson, HP. Den gjør at han blir født!

Ditt eget forhold til punken?

- Som for HP var punken også min musikalske oppvåkning. Punken var lyden av mitt ulevde liv. Den hadde all den nerven, alt det engasjementet, all den lyden som jeg hadde inni meg. The Generators, som var bandet jeg spilte i som 15-åring, var mitt første aktive forsøk på å uttrykke meg selv. Jeg var ikke sjefen i bandet, jeg var rytmegitaristen som skrev og sang to av ti låter.

- Tekstene var fryktelige, men det var min start som musiker/forfatter. I februar - jeg tror det må ha vært året 1980 - spilte Generators på Pilen. Det ble en enorm opptur. Vi (som i «Anarchy in Åmot») var vettskremte, men vi ble godt mottatt. Vi spilte rimelig tight; publikum poga og rista. Vi fikk 700 kroner, kan jeg huske. 200 mer enn vi hadde blitt lovet på forhånd. Svære greier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sid Vicious ville fylt 50 år den 10 mai. Hva er ditt forhold til mannen, som av mange betraktes som et punk-ikon?

- Basert på det jeg har lest av intervjuer med ham, og det jeg har hørt ham spille (det vil si gamle bootlegs), må jeg vel si at jeg mest av alt synes han er en tragisk figur. I intervjuene fremstår han som en parodi på en punker. Han har en slik utstudert jeg-er-mot-alle-og-gir-f-i-alt-holdning som i beste fall er ufrivillig komisk. Jeg synes det var synd at en så fin bevegelse som punken skulle opphøye en så substansløs fyr som Sid til et av sine ikoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- John Lydon/Rotten hadde for så vidt noe av den samme holdningen, men der var det tross alt et lynende intellekt bak. Han lekte med det, for Sid virket det som han virkelig trodde på det han sa. Hvis han også spilte/lekte, så gjorde han det eventuelt for godt. Musikalsk var Sid en katastrofe. På de bootleg-ene jeg har hørt, treffer han vel omtrent på hvert 3. anslag. Det høres ut som om en toåring står og napper tilfeldig i strengene. Særdeles veldig forferdelig ...Så fikk han også en tragisk utgang på livet. En fyr du mest må synes synd på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Eneste ting han har til navnet sitt er vel at han (basert på uttalelse fra Ron Watts, innehaver av legendariske 100 Club) oppfant punkernes egen dans; pogingen. Det skjedde visstnok på en konsert med salige Pistols (mens Glen Matlock ennå var bassist).

-Ditt favoritt punkalbum ?

- Slik jeg husker det hadde jeg på 70-tallet to: «Never Mind The Bollocks» med Sex Pistols og Damned Damned Damned» med The Damned. Nå vil jeg si det er to, kanskje tre: «Bollocks» med Pistols, «The Clash» med The Clash og «Fresh Fruit For Rotting Vegetables» med Dead Kennedys. Damned har etter min vurdering tålt tidens tann dårlig.

Dine fem favorittalbum ever?

- Tough one! Trolig kommer du til å få forskjellige svar hver gang du spør. Her er de jeg tenker på i dag (ikke i prioritert rekkefølge) : «Raw Power»: Iggy & The Stooges. «Revolver»: Beatles. «Blood Sugar Sex Magic»:Red Hot Chili Peppers. «Kind Of Blue»: Miles Davis. «Blodig Alvor»: DumDum Boys.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Favorittalbumene til hovedpersonene i boken?

Perry: Sex Pistols: «Never Mind The Bollocks».

- Ække det åpenbart, 'a. Uten dem hadde 're ikke vært no' pønk. Dem er pønk. Uten pønk hadde vi blitt ståandes på utsida tel evig tid.

HP: The Clash: «The Clash».

- Låter fulle av hælvete, som du likkavæl kan synge tel.

Bønna: Ramones: «Ramones».

- Normale sanger med normale tekster, bare spelt dobbelt så fort.

Deniro: Iggy & The Stooges: «Raw Power».

- For det n'Iggy er som meg. Han óg blei med i band for å laga hælvete og få fitte.

Jensa Gullberg: Dire Straits: «Dire Straits».

- Den beste plata fra England på år og dag. Ikkeno' av det bråket som pissmaurane her i bøgda hører på.

Vigdis Rike: The Clash: «The Clash».

- For det dem greier å laga låter som er brennandes opprør og dritfin pop på samma tid.