Björk: «Volta» (One Little Indian/Universal)Svinkult
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Historien om Björk er nesten like spennende og preget av galskap som musikken hennes. Men jeg foretrekker sistnevnte. Fra den eldgamle Sugarcubes singelen jeg har på vinyl, har Björk tidvis fulgt meg igjennom hele mitt voksne liv, jeg har elsket og hatet henne, og innimellom elsket å hate henne - men hun har alltid vært der, fra jeg var nyforelsket til «Venus as a Boy», til jeg var fly forbanna på verden og aldersgrenser til lyden av «Homogenic» og så videre. I mitt liv har en ny Björk-skive nesten alltid markert en ny fase. Jeg gleder meg til livet etter «Volta».
Som en helhet er «Volta», som de fleste av Björks album, litt sprikende. Og det blir sikkert lett slik når man har mye på hjertet og gjerne slites mellom det lyse og det mørke. Det er iallfall det jeg får inntrykk av. Skiva begynner ganske rolig og fint - det vil si til Björk og være - og beveger seg ut i et landskap det krever litt av deg som lytter å forstå eller bli komfortabel i. Men det er svinkult. Og når du finner den røde tråden - and believe me you will - kommer du til å elske denne skiva.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«My Juvenile» er en rolig og melankolsk låt. Lydene minner om asiatiske strengeinstrumenter, men med stemmen hennes og de elektroniske elementene, blir det likevel veldig björk'sk. Når mjukrøsten over alle mjukrøster, Anthony Hegarty fra Anthony and the Johnsons, kommer inn og korer, får jeg gåsehud og frysninger. Det er fantastisk vakkert, og overgangen til den neste låta, «Innocence», er nesten sjokkartet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSom så mye annet i år, har «Volta» Timbalands signatur. Det er faktisk ganske kult å høre hvordan han kan beholde sitt lydbilde, men likevel tilpasse det til den enkelte artisten, slik at både artisten og Timbaland blir lett å identifisere. Min personlige favoritt blant Timbaland-ytelsene er kanskje «Hope», som er en utrolig kul kombinasjon av klassisk Björk-sound med asymmetrisk vokal, typisk spanskinspirerte flamenco-rytmer og asiatiskestrengeinstrumenter. Med Timbalands «beat» vibbe overhengende eller underliggende alt ettersom. Det er - uansett - jævlig kult.
