Lyttelua 10 - Jubileumsutgave

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tom McRae og Richmond Fontaines Willy Vlautin gir deg musikalske tips i dette jubileumsnummeret av Lyttelua. Lenge leve Lua. Hipp, hipp hurra!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tom McRae: Meget populær artist


Paul Simon: Graceland

Ved å spille inn Graceland i Sør-Afrika forandret Paul Simon musikalsk stil. Glimrende tekster kombinert med spennende og interessante melodier. Tekstlinjen «The mississippi national delta was shining like a national gitar» er bare helt utrolig bra. Graceland var et seismisk skifte for meg når det gjelder musikk. Jeg hører ofte på plata. Den får meg i godt humør.

Joni Mitchell: Blue

Likte overhode ikke «Blue» da jeg var yngre. Jeg syntes Mitchell hørtes ut som Alanis Morrisette på helium. Men kjæresten min sa jeg måtte prøve igjen og plutselig falt alt på plass. Ingenting kan måle seg med tekstene på «Blue». Mitchell skriver om ting jeg kjenner meg selv igjen i. I det øyeblikket man gjør tekstene personlige, som Mitchell, blir de også universelle. Musikk skal være personlig!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Neil Finn

En meget undervurdert låtskriver og en av mine helter. Men alle som kjenner låtene hans vet hvor genial han er. Han er sin generasjons Paul McCartney. Så bra er han.

Willy Vlautin: Sjef i Richmond Fontaine; hyllet av Mojo og Uncut.


Grand Champeen: Dial T for This

I'm a huge fan of all their records, but this one is really something. Alex Livingstone and Channing Lewis are two great songwriters, and this time the production does them justice. They are one of the best working bands going today, and after years together their songs keep getting better.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dolorean: You Can't Win

I met this guy at the horse track and we swapped records. It's one my favorites of the year. That doesn't happen very often. It's a nearly perfect CD. It's sad and melancholy and worn out and hopeful, all at the same time. «What One Bottle Can Do» is a pure classic.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neko Case: Fox Confessor Brings the Flood

I've always been a big fan and this record is like all her others for me. At first I don't really get it, but it has one song that kills me, so I keep going back to it until I finally get a hold of the whole record and then I can't stop listening to it. Her records out of Tucson are just the best.

Laura Veirs: Saltbreakers

This one is up there with «Carbon Glacier». I don't know how she keeps writing such great, great songs. The ones that really get me right now are «Drink Deep» and «Nightingale». Plus anytime you have Karl Blau and Tucker Martine involved you know it's going to be good.

Endrick Brothers: Attraction Verses Love

There's a couple things that kill me about this band. Firstly the harmonies between Niall Holmes and Yorick Cormack, and secondly the way they lay their hearts on their sleeves. Niall sounds a bit like Glen Campbell and their songs are like the Byrds at their best. Just a great record that I always end up putting on.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika


Rufus Wainwright - Release The Stars

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Release the star», Rufus er klar for det endelige gjennombruddet. Med denne står han trygt på egne ben, selv om både mora, søstera, Richard og Teddy Thompson er blant de mange gjestene. Selv uten skeiv lyttelue er førsteinntrykket at dette låter veldig flott. Ikke like grandiost og utfordrende som forgjengeren kanskje, men mange øyeblikk av arrangementsmessig storhet som selv Phil Spector eller Brian Wilson ville ha sagt seg fornøyd med i vettug tilstand. Så har da også Neil Tennant fra Pet Shop Boys hjulpet til på produksjonsfronten. I salg 14/5.

Shit City - God Bless Our Home

Mandag var det stappfull releasekonsert for denne plata på Parkteateret. Med et kor på sju-åtte personer i tillegg til bandet på åtte var det trangt også på scenen, men de unge Allman Brothers-spirene hadde ingen problemer med å fordele oppgavene og ikke spille i tottene på hverandre. Min gamle fluefiskervenn Mark Nevers var ikke tilstede, og det var kanskje like greit. Måten han har skrudd lyd på «God Bless Our Home» står dessverre ikke i stil til produksjonsprestasjonene for Lambchop, eller Shit City-vennene Mormones for den saks skyld. I levende live, derimot, er Shit City noe å prioritere høyt å få med seg i (festival)sommer. Og når kommer soloplata til Norges svar på Linda Pitmon og Emmylou Harris, Ingrid Olava? Lyttelua spinner i spenning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Amon Düül II - Carnival In Babylon

Artikkelen fortsetter under annonsen

En gammel Robinet-favoritt kom i ny drakt denne uka. Denne gang kan Repertoire by på pappcover og færre bonusspor enn 2002-utgaven. Intet must for oss med gammel utgave, men for den nysgjerrige kraut- eller frikrocker er «Carnival In Babylon» essensiell lytting på tross av mindre kraut og frik enn forgjengerne «Phallus Dei», «Yeti» og monumentale «Tanz Der Lemminge».

Built To Spill - Perfect From Now On

Konsertuka avsluttes med Built To Spill, en konsert der jeg tipper over halvparten av de fremmøtte har eller har hatt jobb i Platekompaniet. Denne gang er ikke det ment som et varsku, all den tid dette bandet er et av mine aller kjæreste (og kanskje er det derfor jeg jobber der jeg gjør?). Built To Spill bygde mang en bro fra indierocken til gæmlisrocken for unge musikkentusiaster på slutten av nittitallet, og da spesielt med «Perfect From Now On» (1997). Denne hybriden av Modest Mouse og Grateful Dead står fortsatt på min liste over tidenes ti beste album. Gitttar!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Modest Mouse - We Were Dead Even Before The Ship Sank

Lyttelua feirer ti utgaver med en utgave som er ekstra vid i strikken, selv feirer jeg med å høre på plata som sto øverst på mitt bidrag den gangen. Fortsatt årets beste i ukritiske øyeblikk som nå.

Fredrik Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortinget


Salem Al Fakir - This Is Who I Am

Lyttelua er på plass med 10. utgave! 10 strake uker med music lovin'! I første utgave var Salem omtalt, debutplaten var den gang den fornemste ferskvare. Nå har den modnet, og fremstår den om ikke enda bedre? Joda, og det er fortsatt den beste nye platen jeg har hørt i år. Ordensmennesker prøver å finne den riktige båsen å plassere dette svenske vidunderbarnet i. Stevie Wonder, indiepop, blue eyed soul, og prog blir nevnt av bloggere og promoansvarlige der ute. Salems debut er «all over the place», og nå blir det endelig mulig å oppleve Salem i konsertformatet. 18. juli er han på plass i Molde, og det blir sikkert en passende oppvarming før jazzrocktitanene Steely Dan inntar byen kvelden etter. Music lovin' i praksis, dette!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Diverse Artister - Keeping The Faith - 40 Years of Nothern Soul

Ukas bokssett er en snarvei inn det pussige og fascinerende fenomenet Northern Soul. Dette er fire cd'er med obskur amerikansk soul fra siste halvdel av sekstitallet, omfavnet av gusten, blek nordengelsk ungdom omtrent på samme tid og videre utover på syttitallet. Northern Soul skulle både samles på og danses til - begge deler med en lidenskap og entusiasme opp mot det rent absurde. Så hvordan låter egentlig Nothern soul? Hva kjennetegner Nothern soul? Fengende og uptempo er adekvate stikkord, og her er 100 eksempler på dette (pluss et «hemmelig» bonusspor!), samt den obligatoriske boken skrevet av Nothern Soul-DJ og -spesialist Neil Rushton. Han hopper heldigvis over den utmattende låt-for-låt-gjennomgangen til fordel for en inngående forklaring av fenomenet og dets historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

The Band No Name - Hot Pants/Them Changes

Frækk funk fra Norge! Lars Mørch Finnborud har med Plastic Strip etablert Norges første seriøse reissue-selskap, og enkelte av oss synes at dette er større enn både Hovefestival, vårens Marc Jacobs-designede Vans og Facebook til sammen. Webster Lewis' ekstatiske klubbsju-opptak fra 1971 var første utgivelse, og har tidligere denne våren blitt panegyrisk omtalt av både meg og mange andre. Utgivelse nummer to er en liten «teaser» fra albumet "The NRK Sessions - soul, afro-jazz and latin from det Club 7 Scene" (ute 25. juli). Denne sjutommeren består av en perkussivtung og spenstig versjon av James Brown-klassikeren "Hot Pants», samt en myndig og konsentrert utblåsning av Buddy Miles' «Them Changes". Bandet, som fungerte som husband på klubbsju i mange år under mange forskjellige navn og besetninger, ble stødig ledet av eksilamerikaneren Earl Wilson. Denne innspillingen er fra april 1972 og bandet bestod akkurat da av senere jazzstørrelser som Knut Riisnæs, Terje Venaas, Geir Wentzel og Calle Neumann.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men husk! Allerede 21. mai kommer det to nye litt «annerledes» utgivelser fra Plastic Strip. Det er fortsatt snakk om ikke tidligere utgitte opptak fra NRK-arkivet, denne gangen samleplater med fløytisten Helge Hurum og avantgardistene i Svein Finnerud Trio, alt fra slutten av sekstitallet til begynnelsen av åttitallet. Lyttelua kommer tilbake til saken, vær du sikker!

Stein Olaussen: Musikkjournalist ABC Nyheter og luadebutant


Calexico - All Systems Red

Bergensbanen og jeg kommer visst ikke så godt overens. Forrige gang jeg skulle vestover måtte jeg ta buss det meste av veien på grunn av en avsporing. Denne helga ble det også buss et stykke, fordi det avsporede toget skulle opp på skinnene igjen. Sliten etter en hard helg ville jeg prøve å få meg en høneblund, og for å stenge den fulle bussen ute gjemte jeg meg i Lyttelua. Den nyinnkjøpte «Garden Ruin» av Calexico ble satt på prøve som voggevise, og dugde. Helt til jeg etter en halvtime bråvåknet av «All Systems Reds» øredøvende gitarstøy og roping. «All Systems Red» er ukas favorittlåt, en gedigen låt med lignende oppbygging som Wilcos «At Least That's What You Said». Begynnelsen er like skjør som slutten er bråkete, og hele låta er dønn vakker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Valient Thorr - Heatseeker

Onsdag var jeg på Fu Manchus konsert på JohnDee. En beintøff, breibeint konsert, selvfølgelig, men det jeg vil huske best fra denne kvelden var oppvarmingsband nummer 2, Valient Thorr. I min anmeldelse av Fu Manchus siste plate nevnte jeg huleboere, og Valient Thorr er jaggu bemannet nettopp av fem slike, med nok skjegg til å stoppe en 120-madrass. I tillegg stilte samtlige i slitte denimvester. I 2007 bør du være enten Iron Maiden eller forbanna tøff for å slippe unna med det, og Valient Thorr gikk lett på sistnevnte kvote selv om de hadde tostemte gitarsoloer som sendte tankene til førstnevnte. Det dreier seg om enkel, brutal primalrock. Vokalist Valient Himself har en energi og hengivenhet jeg sjelden har sett maken til, og etter hvert sprutet det svette av mannen. Valient Thorr er rett og slett the real deal , ikke noe trendy, utspjåket kostymerock. http://www.myspace.com/valientthorr

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Built To Spill - You In Reverse

Verdens beste gitarpopband? Sannsynligvis. I kveld spiller de på Rockefeller, og selv om både «Perfect From Now On» og «Keep It Like A Secret» er overlegne, er jaggu «You In Reverse» litt av et stykke den også. «Goin' Against Your Mind» er 2006s beste førstelåt, «Conventional Wisdom» er ren feelgood, og resten av skiva er fylt med nydelig pop og skeive smil. Glede seg til konsert!

Conventional Wisdom: http://www.youtube.com/watch?v=m_0B2HbS8Q4

DHG - Supervillain Outcast

Inspirert av Øyvinds anmeldelse plukket jeg opp denne for noen uker siden, og jeg angrer ikke. Jeg er ikke stor på black metal, stort sett blir det for enkelt og lite variert for meg. Denne plata er et unntak i sjangeren, men så er den til gjengjeld veldig eksperimentell og progressiv. DHG har skjønt verdien av dynamikk, og sykt raske og brutale partier blir avløst av mer dempede passasjer, slik at plata fremstår mer som tikamp enn 100 m sprint. Puristene vender kanskje denne plata ryggen, men jeg omfavner den som et solid stykke velformidlet aggresjon.

http://www.myspace.com/dodheimsgard

Les flere Lyttelua her

Du kan skrive anmeldelser eller leserinnlegg direkte hos ABC Nyheter ved å registrere deg her. Har du noen yndlingsplater eller anbefalinger til ABC Nyheters lesere? Kommenter gjerne nedenfor!