Meny

Flukten fra TV-skjermen

Flukten fra TV-skjermen
Flukten fra TV-skjermen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Før var TV’en en koselig venn som vi kunne samles rundt. Nå er den blitt kald og kynisk. Og ingen snakker om det lenger.
Foto:
Fortiden og framtiden møtes. Fra venstre avtroppende TV2-sjef Kåre Valebrokk, påtroppende TV2 -sjef Alf Hildrum, avtroppende NRK-sjef  John G. Bernander, påtroppende NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas. (Foto: Anders Lindstad)



Det har skjedd de siste månedene. Panikken har begynt å bre seg. Blant annonsører og programdirektører og hos kulturministeren som sitter på TV og later som om at alt egentlig er greit. Men det er det vel ikke?

Nei, for folk har begynt å slå av boksen sin. Eller det vil si, de ser ikke på den som de gjorde før. Særlig gjelder dette de yngre. Ungdommen har bedre ting å gjøre, ser det ut som. Eller er det programmene som ikke er gode nok? Uansett, mennesker fra 20-29 år så hele 38 minutter mindre på TV i april i år i forhold til i fjor. Og dette er jo ikke bra, skal vi tolke de siste månedenes mediaoppslag.

Debatten går friskt. Gjerne på TV (som ungdommene som kjent har slått av). Hva skal vi foreta oss? Hvordan skal vi få folket tilbake foran TV-skjermen?

Og jeg som har vokst opp med at TV-titting egentlig er noe litt farlig som burde unngåes i det lengste... «Idiotboksen» kalte min far det, da jeg tryglet om å få se «Falcon Crest».

Men, men. Nå virker det altså som om Norge går inn i en kulturell krise ettersom vi ikke lenger kan samles og se på de samme programmene på TV.

Jeg diskuterer tingenes tilstand med en kollega som er over gjennomsnittet TV-interessert, ja, han er til og med akademisk utdannet innen feltet. Jeg vil rett og slett kalle ham en TV-luring.

- - Det er jo ingen «snakkiser» lenger, sier han.

- - Når var det sist du diskuterte et TV-program på jobben liksom? «Heia Tufte»? Det blir rett og slett for kjedelig og gammaldags.

Jeg nikker enig.

- Det blir litt patetisk av for eksempel TVNorge å ha «det du snakker om i morgen» som slagord, mens seerene ikke utveksler et ord om programmene deres. Langt mindre nyhetsdekningen. Og det mest innovative NRK har klart det siste året er jo å slenge på en haug med skjeggete, entusiastiske menn som driver «infotainment». Jeg mener «Typisk Norsk», «Adam og Eva», «Kroppen», «Kos og kaos». Det er jo fine greier men det er vel ikke akkurat sprengstoff?

Jeg sier meg enig og grubler. Det er i grunnen en stund siden jeg snakket om TV-programmer med vennene mine. Med mindre vi teller med time etter time med hyllest til «Sopranos» fortreffelighet over noen glass med vin. Jeg merker at jeg savner den gode varme følelsen av å sitte foran skjermen og føle at resten av Norge titter sammen med meg.

- Nei, jeg må gjøre meg klar til Mediedagene i Bergen, fortsetter kollegaen min. Jeg ringer deg hvis jeg får snusen i noe som ligner på nyskapende tenkning fra TV-folket.

Om kvelden går jeg hjem å slår på skjermen. På NRK snakker de om TV, igjen.

- - Vi står foran en medierevolusjon, roper Trond Giske oppglødd mens han for n’te gang prøver å forklare konseptet med digitalt bakkenett.

- Vi har vært for dårlige og kjørt etter gammel resept, innrømmer TVNorge sjefen slukøret.

- Folk trenger å kose seg i sofaen foran Idol, babler Farmen-Gaute.

Nederst på skjermen tikker SMS-meldingen inn.

«Hvis NRK våger å sende ’Allo ’Allo en gang til så slår jeg av!», «I verdens rikeste land burde vi ikke måtte betale for TV». Folket er forbanna.

Senere i uken får jeg kontakt med Mr. TV som tar pulsen på bransjen i Bergen.

- Alle er enige om at det er brukeren som bestemmer i fremtiden, ikke kanal-sjefene, sier han.

- Du skal få se det du vil, når du vil se det. Det gir jo mening. Kunne du velge når bussen eller trikken gikk, ville du selvfølgelig velge akkurat det tidspunktet føttene dine har klart å ta deg til holdeplassen. On-demand er greia.

- Men er det noe nytt, da? Noe friskt, spør jeg fortvilet. Jeg håper han kan gi meg håp om et program som igjen kan samle nasjonen.

- Tja, folket lar seg begeistre av NRKs sukess Rubenmann’s videoblogg. Statkanalens utsendte fokuserer på at dette er et rent mobilkonsept.

Jeg mener likvel at han velger å se bort fra Harald Eias tv-fortid som hele konseptet hviler på. For min generasjon er Eia et ikon innen komikk på tv de siste 10-15 årene, og hva er det vi får se i Rubenmann’s videoblogg som vi ikke allerede har sett da han filmet seg selv hjemme på badet i Team Antonsen? Svært lite, hvis noe overhodet. Parykken og tulledialekten er også kjente elementer fra tidligere, som garantert trigger fanskaren. Beklager, dette er ikke et rent mobilkonsept, sukker han og legger til i en sarkastisk tone:

- Vi får glede oss til Gullruten.

Gullruten, ja. Norges egen Emmy Award som avslutter Mediedagene. Der kan det jo være vi får noe glimt av årets høydepunkter på skjermen. Det kan jo tross alt være noen godbiter jeg har glemt. Kanskje er ikke TV'ens samlende funksjon helt borte? Jeg klikker meg spent inn på hjemmesidene til showet og finner kategorien for «Årest nyskapning». Etter nok et klikk får jeg en nedslående og overraskende ærlig beskjed: «Det finnes ingen nominerte».

Mer fra sofaen:

Diagnose - Fjesbokfjaseri 

Goodbye Fredrik, hello Anne

Barnslig sjekkelek?

Kjærlighet på boks

Guide til krimfri TV-påske

For en forbrytelse!

Kjære Skavlan

Topp ti TV-øyeblikk

Øst er best

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus