Sex og skittkasting

Sex og skittkasting
Sex og skittkasting
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis vi kan se tenåringsfilmer som samfunnsbarometre, er amerikansk ungdom for det meste opptatt av penger og popularitet, mens de her hjemme tenker på lite annet enn sex.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Tekst: Film&Kino

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Ulrik Eriksen.

Alle foto: Filmweb.no


Moderne tenåringsfilmer – med den svenske Linas kveldsbok og den danske Supervoksen som norgesaktuelle eksempler ­– forholder seg alle på sitt vis til den amerikanske regissøren John Hughes’ filmografi.

I den nye boken «Teen Dreams: Reading Teen Film and Television from Heathers to Veronica Mars», hevder for eksempel Roz Kavener at «de fleste av filmene som fulgte etter Hughes i denne genren har vært betydelig mer sofistikerte, men alle bygger i stor grad på disses etablerte elementer».

Gjenkjennelig genre

Kaveneys poeng er at Hughes utviklet troper som til sammen gjorde tenåringsfilmer til en gjenkjennelig genre: Det antropologiske blikket på skolens klikker, makeover-scenen, et typegalleri med den alternative kunstnertypen, den rike og pene high school-prinsessen/prinsen, den strevende alenefaren, pøbelen med det store hjertet, og ikke minst det avgjørende senior prom-klimakset.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden han nærmest på egen hånd etablerte tenåringsfilmgenren ved hjelp av seks filmer midt på 80-tallet, har konflikten mellom sosial status og klassetilhørighet vært et gjennomgående kjennetegn ved amerikanske eksemplarer av genren.

I både Pretty in Pink (1986) og Some Kind of Wonderful (1987) er for eksempel hovedkarakteren en outsider fordi han/hun bokstavelig talt bor på «the wrong side of the tracks». I nyere filmer som Mean Girls (2004) og fjernsynsserier som Veronica Mars (2005) er størrelsen på farens lønnsslipp proporsjonal med mulighetene for å være en sosial suksess.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og mens skandinaviske tenåringsfilmer ofte plasserer økonomiske ulikheter i den komiske sfæren, vender deres amerikanske opphav gang på gang tilbake til betydningen av foreldrenes klassebakgrunn for tenåringenes sosiale omgang.
John Hughes var naturligvis ikke den første til å lage filmer med tenåringer, men han kan på mange måter sies å være først ute med å lage filmer om tenåringer. Det var filmer som tok aldersgruppens interesser, problemer og atferd på alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den frekke tradisjonen

Den frekke og rappkjeftede tonen i ovennevnte Supervoksen tilhører en tradisjon innenfor tenåringsfilmgenren som startet med regissør Michael Lehmann og manusforfatter Daniel Waters’ grensesprengende Heathers (1989). Filmen var ment som en satire over de koselige og relativt ufarlig Hughes-filmene fra midten av 80-tallet, men ble i stedet minst like skoledannende for hva tenåringsfilmgenren burde og kunne inneholde.

Heathers var revolusjonerende i sin uglorifiserende representasjon av hvor ondskapsfullt ungdommer kan behandle hverandre, og i sin vellykkede fremstilling av ungdommelig språklig oppfinnsomhet.

Alle John Hughes’ tenåringsfilmer fra 80-tallet, og særlig Some Kind of Wonderful , handler om å tørre å velge det genuine og sanne når det nettopp er det falske som frister mest. I Heathers viskes derimot denne dikotomien helt ut. Veronica Sawyer forlater sin falske venninnegjeng Heathers til fordel for en nihilist som gir fullstendig faen i hva som er genuint eller falskt. Moralen er: For å være tidenes kuleste tenåring er du samtidig nødt til å være psykopat.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Heathers tok med andre ord uskylden ut av tenåringsgenren. Filmene ble røffere og mer rett på sak, og Hughes’ forkjærlighet for overtydelig sentimentalitet – som for eksempel den søtladne slutten til The Breakfast Club (1985) – ble en gang for alle erstattet med ironisk distanse.

I filmer som Clueless (1995), Cruel Intentions (1999) og 10 Things I Hate About You (1999) ble samtidig klassiske forelegg – henholdsvis Jane Austens «Emma», Choderlos de Lacos’ «Les liaisons dangereuses» og William Shakespeares «The Taming of the Screw» – mikset sammen med den nå rappkjeftede og selvsikre genren. I «Teen Dreams» beskriver Kaveney disse adaptasjonene som viktige for å skape større aksept for tenåringsfilmer fordi de assosierer genren med kanoniserte verk.

Problematisk seksualitet

Selv om Heathers brøt ny mark og sprengte grenser, har seksualitet bestandig vært et problematisk felt for amerikanske tenåringsfilmer. Filmer som eksplisitt tar for seg temaet – som American Pie (1999) og The Girl Next Door (2004) – makter ikke annet enn å gjøre ungdommers seksuelle søken til en plump vits.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Muligens har skandinaviske filmskapere sett en åpning her for å kunne konkurrere med sine storebrødre over Atlanteren. I hvert fall er det påfallende hvordan filmer som Fucking Åmål (1998), Bare Bea (2004) og Tommys inferno (2005) behandler sex på en langt mer direkte og moden måte.

Mens amerikanerne ser på erotisk søken som en kilde til farse, behandler skandinaviske filmskapere sex som noe eksistensielt viktig. Men når får vi se en skandinavisk tenåringsfilm som klarer å blande inn litt klassekritikk med de hemningsløse hormonene?

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.