Tone Damli Aaberge: «Sweet Fever» (EMI Norway/EMI)

Toppløs Idol-Tone

Den som ikke har fått med seg at idol/danse/toppløs-Tone har fått type, har sovet i timen. Men hvis du kan fortelle meg hva det nye albumet hennes heter uten å jukse, gir jeg meg ende over.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tone Damli Aaberget har, siden 2. plassen i Idol - ikke akkurat i hovedsak blitt omtalt for musikken. Albumet har blitt lansert Norge rundt under overskriften:

Tone er forelsket - Idol-Tone kjæreste med 15 år eldre grafisk designer!

Og til tross for at jeg er av den personlige oppfatningen av at en god musiker vil få oppmerksomhet for musikken sin - og vite at han/hun burde holde privatlivet privat - så forandrer ikke det faktum at Damli Aaberget har en fin stemme. Den griper meg ikke, den holder meg ikke fast, den preger meg ikke - men den er unektelig fin.

Og til tross for at den ikke rører noe ved det innerste i meg, slik jeg gjerne ser at store stemmer gjør, så har hun og produsent David Eriksen funnet en sjanger i blandingslandskapet mellom søt pop og giddiup glad-country, som kler stemmen hennes meget godt.

Produksjonen, på sin side, er overraskende bra, til tross for at selve materien blir litt for søt for meg. Det hele blir som en eplepai uten lokk - liksom ikke helt ferdig, selv om det med lokket jo EGENTLIG er valgfritt - lokkløst, eller toppløst om du vil.

Platen «Sweet Fever» er småromantisk og fin, men relativt kjedelig. Selv den liksomsinte sangen «Hate You» er så søt at den kan få en hvilkensomhelst diabetiker til å miste pusten.

Tekstene er enkle, hun har jevnt over god engelsk uttale, det åpenbare budskapet er relativt enkelt. Noe annen kan man vel heller ikke forvente av en jente i slutten av tenårene - til tross for at Tone har opplevd veldig mye mer enn sine jevnaldrene.

«Fever», altså singelen som er ute nå, er en av de bedre låtene på skiva. Men den er også veldig representativ for hva platen er, lydbildet, den røde tråden gjennom de fleste tekstene og melodilinjene - og den litt glade popcountry'en som så absolutt er i tiden.

Andre låter du kommer til å høre mer til, tipper jeg blir «Love Song», også den en glad giddyuplåt, men relativt mer opptempo enn «Fever». Ellers kommer nok sukkersøte, liksomsinte «Hate You», til å spilles mer enn tre ganger i løpet av året som kommer.

Men jeg tror nok Tone Damli Aaberget er mer et fenomen enn en bunnsolid artist, og jeg er ganske overbevist om at det kommer til å forbli sånn. Men jeg liker henne!

Dessverre er ikke platen spesielt tiltalende, den er helt midt på treet, med en anelse «ikke ferdig utviklet» i en eller annen ettersmak. Noe sier meg at systemet rundt henne har sett salgstallene til, og derfor hørt mye på, Marit Larsens skive «Under the Surface», og tenkt at det «sikkert ikke er så vanskelig å lage noe i den duren». Men det er det.

Karakter: 4/10

Personvernpolicy