Vellykket uten mann?

- Du selger deg selv som restvare på nettets sexistiske kjøttmarked!

Mona må ha fått nyss i mitt pågående «Prosjekt nettdating » (eventuelt «Prosjekt superelsker», alt etter dagsform og grad av optimisme).

- Kaller deg selv et «lite sjarmtroll av en feminist». Hva faen? Du skal være en beinhard kickass-feminist, ikke noe jævla sjarmtroll!

Mona sier at hun er utrolig skuffet over meg. Skuffet over at jeg fremdeles trenger en manns bekreftelse på min egenverdi. Hun hadde klokkertro på at jeg ville klare å frigjøre meg fra den trøtte middelklassebakgrunnen min, løsrive meg fra de kvinneundertrykkende vrangforestillingene om den saliggjørende, heteroseksuelle kjærligheten som kulturen har pådyttet meg.

Nå forstår hun at hun har tatt feil.

- Endelig var du ute av et kvelende forhold med en mann som holdt deg i et strupetak. Du var jo faen meg plastelina i hendene hans. Men nå, nå så jeg lyset. Håpet var tent, frøet var sådd. Jeg så it, jeg så noe, bak alle lagene med «søt pike».

Mona trekker pusten før hun fortsetter:

- Og så skal du ha en ny mann, hyler hun. - Haha, du trenger en mann like mye som jeg trenger rosa kanintøfler og røykejakke.

- Jeg vil bare kline litt, sier jeg spakt.

Slike argumenter er nytteløse mot en som er lesbisk ut fra politisk overbevisning. Mona har - etter eget utsagn - sex med jenter som et (kjønns)politisk statement. Slik hun ser det, er det den eneste naturlige konsekvensen av å skulle kalle seg feminist. Bare sånn kan det heteronormative patriarkatet undergraves.

Nå ser hun det som sin oppgave å gi meg en kraftig dose ekstremfeminisme. Jeg er tydeligvis inne i en lettpåvirkelig fase i livet. Som en motvekt til den «tomhjerna sminkedokka» Sussis innflytelse, begynner hun derfor å lese høyt fra Valerie Solanas S.C.U.M.-Manifesto («Society for Cutting up Men»):

- «Eneste løsning for ansvarlige, samfunnsbevisste og spenningssøkende kvinner å styrte regjeringen, avskaffe pengesystemet, innføre fullstendig automatisering og utrydde mannen», begynner hun.

(Foto: NY Post June 4, 1968)

- Mona. Hør på meg. Valerie Solanas var en nutcase. Hun skjøt Andy Warhol og døde ensom og sjuk på et skittent motell i San Francisco. Er dét kvinnen du vil jeg skal ta etter i en stund som dette, spør jeg og lar hodet synke tilbake på puta.

Klokka er bare sju om morgenen, jeg lå og sov da telefonen ringte. Og denne samtalen er ingen god start på dagen.

Mona later som hun ikke hører og leser ufortrødent videre:

- «Mannen er et biologisk uhell. Y-genet er et ufullstendig X-gen, og det har et ufullstendig sett med kromosomer. Med andre ord: mannen er en ufullendt kvinne, en vandrende abort, abortert på gennivå. Å være mann er å være mangelfull, følelsesmessig begrenset, mannlighet er en mangelsykdom og menn er emosjonelle krøplinger.»

Jeg lukker øynene og tenker at jeg aldri ville ha klart å være kjæreste med en jente. Det må være så jævla mye mas.

- «Kvinner har ikke penismisunnelse, menn har fittemisunnelse», gryler Mona.

Jeg legger på.

Men likevel: samtalen får meg til å tenke. Vi lever i 2007, ikke 1957. Er det fremdeles slik at en kvinne trenger en mann for at hun skal kunne defineres som vellykket?

Jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal gå i fella. Livet mitt skal ikke forvandles til en evig søken etter urealistisk lykke, der lykken er ensbetydende med det å ha partner og barn. Jeg skal aldri tenke at et liv uten mann og avkom er verdiløst. Jeg skal heller aldri skamme meg over å være singel.

Etter å ha skummet gjennom responsen jeg har fått på profilen min på «Hei» og «Møteplassen», virker tanken på en livslang singeltilværelse adskillig mindre avskrekkende.

Sussi har kommet på besøk for å hjelpe meg med å skille mammaguttene fra Superelskerne.

- Denne var fin: «Hei feministiske sjarmtroll, jeg gjør gjerne mitt beste for å forbedre statistikken... :) Lyst på et glass vin? Jeg inviterer gjerne om du vil. Hilsen Lasse 35», leser Sussi.

- Eller hva med han her? «Har lyst å roe tempoet litt nå, har lyst til å varte opp for ei spesiell god dame, tenne levende lys og bare slappe av i en trygg god armkrok, å prate hele natten om livets gode og mindre gode opplevelser... Ellers er jeg ærlig, generøs, flink til å kommunisere, ekte, er trygg på meg selv, siden jeg er åpen og følsom, smilende og sjarmerende.»

Sussi og jeg stirrer på hverandre før vi bryter ut i rå latter. Jeg må tørke tårene før jeg leser videre:

- Haha, hør på dette: «Ellers er jeg flink til å barbere meg og ha myke glatte kinn, er glad i nærhet og ikke minst få og gi bort klemmer, derfor synes jeg det er viktig å være velstelt, er nok en ordentlig kosegutt. Kanskje jeg kan bli gullet ditt?!», leser jeg. På dette tidspunktet ligger Sussi på golvet og vrir seg av latter.

- Stopp! Slutt, jeg klarer ikke mer, hikster hun.

Men innimellom dukker det opp noen som ikke virker sånn aller verst.

Som Jens, som er 1,88 centimeter høy og kroppsbygning «veltrent».

- «Jeg er glad i friluftsliv og driver med jakt», leser Sussi entusiastisk og ser forventningsfullt bort på meg.

- Jamen, jeg driver jo ikke med friluftsliv, protesterer jeg. - Vi passer jo overhodet ikke sammen.

Sussi stønner oppgitt.

- Herregud, du skal jo ikke finne mannen i ditt liv, du skal bare kline litt! Han høres ut til å være svært så velegnet til det formålet. Han driver med boksing også, skriver han. Og vent: han leser bøker! Mannen er jo perfekt.

- Ja ja, så skal jeg svare han da, sier jeg, liksom-motvillig.

For helt ærlig, Jens virker nesten for god til å være sann.

Du kan skrive en hilsen til Femi Fatal på Hei eller Møteplassen (søk etter Femi Fatal).

Les mer Femi Fatal:

Bill.merk: turer i skog og mark
Frida må ha en mann! II
Frida må ha en mann! I
Jeg skylder på genene
Vi kjemper mot mannstyranniet
«Jakten på kvinneligheten» Starring: Femi Fatal
Takk gud for sjokolade og gode venninner