Trivelige fiender

Trivelige fiender
Trivelige fiender

I England spiller de for 5000 publikummere og er nyhetsstoff i musikkavisen New Musical Express. I Norge må de ta til takke med oppvarmingsjobb for Ash på JohnDee.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto:
Karina Rønning.

Vi møter bandet like før soundcheck: Tre særs britisk utseende gutter, som raskt viser seg å være jordnære og hyggelige folk, og senere på kvelden også dyktige rockere. Men de færreste i salen hadde nok hørt om bandet fra før, noe The Enemy har forståelse for:

- Alt har gått så utrolig fort, sier Liam, trommisen i The Enemy. Tom, bandets gitarist og vokalist, stemmer i:

- Det er bare litt over ett år siden vi begynte å spille sammen. På det året har vi gått fra å spille for 20 personer på stampuben vår til konserter for 5000 folk på kjempescener, på steder vi aldri har vært før. Det er en helt utrolig følelse å stå på en scene og se så mange mennesker som synger tekstene dine og digger det du gjør.

- Men det har kommet gjennom hardt arbeid, tilføyer bassist Andy. Som for å understreke dette sliter han med en skadet høyrehånd denne dagen, men det stopper ikke The Enemy fra å spille. De har turnert nesten ustanselig det siste året. På turneen de nå har lagt ut på, har de 75 konserter på 90 dager.

Se låtene Away From Here og It's Not OK.

Ut i verden

Nå skal The Enemy utforske Europa, som er nytt territorium for dem.

- Før denne turneen hadde vi bare gjort to festivaljobber i Europa, sier Tom, som tydelig er frontfigur utenfor scenen også, da han tar seg av det meste av snakkingen under intervjuet.

- Det er et skikkelig kultursjokk for oss å gå i gatene og se oss rundt her, det er definitivt noe annet enn Coventry og England. Publikum er annerledes også. Det virker som de hører mer på musikken enn å gå inn i tekstene, som er mer i fokus hjemme i England.

- I tillegg starter vi med helt blanke ark her, fortsetter Tom. Det er veldig interessant, men det er en god ting. Det får deg ned på bakken igjen, rett og slett, og gjør kanskje at vi blir litt mer kritiske til oss selv.

Albumdebutanter

Innimellom livespillingene har The Enemy også fått tid til å spille inn et album. Et opphold i Rockfield Studios i Wales, der blant annet Led Zeppelin, Queen og Oasis har spilt inn tidligere, har resultert i et album den gemene hop vil kunne høre i juli.

- Vi er veldig stolte av det, sier Tom.

- Det er en enorm prestasjon. Men å spille inn var nytt for oss, og vi kom rett fra turné, så det var en rar opplevelse. Det at vi spilte inn rett etter en turné var en god ting. Én ting er at vi var samspilte, men i tillegg gjorde det seg med en pause fra reisingen og stresset som kommer med en turné. Vi var sjeleglade for å se en sofa, ler guttene.

- Vi jobbet med en kar som heter Barney. Han er en fantastisk fyr, som rett og slett tror på å lage gode plater på en ganske gammeldags måte. Vi brukte en måneds tid på innspillingen, og forhastet oss ikke med noe. De fleste sangene var jo klare, men vi skrev et par til mens vi var i studioet. Andy ler litt og understreker:

- Låter fra hele vår korte karriere er på den plata: Fra den aller første vi skrev, til låtene vi skrev i studioet.

Dyktige musikere

Siden det ikke akkurat skorter på britiske gitarband om dagen, tar journalisten seg den friheten å be bandet beskrive hvordan de låter og ikke minst: hva som skiller dem fra resten. Den veltalende unge Tom har naturligvis svar:

- Sounden vår er inspirert av alle bandene vi liker, svarer han og ramser opp: The Rolling Stones, The Who, The Clash, The Jam, The Sex Pistols, The Verve, Oasis, Blur... Loads of bands. Forskjellige personer vil like forskjellige elementer i musikken, avhengig av hva de selv hører på. For eksempel vil en som elsker The Jam sikkert bare sammenligne oss med dem, det er litt komisk.

- I motsetning til mange andre band nå om dagen er vi opptatt av å være gode musikere, sier Tom selvsikkert. Det duger ikke å bare ta på et par trendy sko og skrive en låt. Jeg har spilt instrumenter siden jeg var fire, Liam er tredjegenerasjons trommeslager, og Andy har mestret bassen fra første gang han plukket den opp. Slik jeg ser det har man et visst ansvar når man er i et band: Når folk betaler hardt tjente penger for å se en konsert med bandet ditt, må du gi dem valuta for pengene.

- Hver eneste kveld, føyer Andy til.

Det er jo klare elementer av punk i både musikken og tekstene deres, strider ikke denne dyktigheten mot «punk-reglene»?

- Nei, det gjelder å finne en balanse, svarer gitaristen.

- Altfor mange band drikker seg dritings før de går på scenen. Hvis jeg hadde vært på en Oasis-konsert og Noel var full og spilte elendig, hadde jeg blitt forbanna. Det er viktig å ha det gøy, men man må balansere det slik at det blir en bra kveld for oss på scenen og publikummerne.

Hjem fra puben med store ambisjoner

The Enemy har som nevnt kommet langt på kort tid, gjennom hardt arbeid. Men hvordan startet det hele?

- Vi har kjent hverandre ganske lenge, og en kveld satt vi på en pub og var veldig lei av akkurat dét, forklarer Tom.

- Lei av å sitte på en pub, bruke opp lønna vår på øl, gå hjem og så dra på jobb for å tjene penger til å sitte på puben og drikke øl. Den evige runddansen der. Så kom vi på ideen om å starte et band..

- Vi tenkte at hvis vi skal gjøre dette, skal vi gjøre det ordentlig, sier Tom og fortsetter: Vi leide et øvingslokale med en gang, og skrev «40 Days and 40 Nights». Vi funka godt som band med en gang, og har ikke angret siden.

De som fikk med seg den korte konserten til The Enemy denne kvelden, fikk se et samspilt, solid liveband. Ettersom Ash fremsto som litt falmet etter tapet av Charlotte, kunne man bli fristet til å tenke at The Enemy kan være deres arvtagere. Men bandets ambisjoner stopper ikke der.

- I det tre-fire karer samles i et rom for å spille, har de som mål å bli verdens beste band, sier Tom.

- Det samme gjelder oss. Selvfølgelig må man ha det gøy også. Men det kommer av seg selv, idet du står på scenen og spiller, innser du at du har det gøy. Du kan ikke skape moro av ingenting, sier Tom før han avslutter med følgende vise ord:

- Fun is something that happens when you're not looking.

Personvernpolicy