Overbevisende debut
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Etter å ha sett Heroes & Zeroes live et par ganger, var det med høye forventninger jeg la denne CD-en i spilleren. Konsertene deres er energiske og veldig bra, men slett ikke feststemte: Både lyd og lys er litt dystert og gloomy arrangert, og frontfigur Hans Jørgen Undelstvedt har en seriøs framtreden. Dette gir konsertene et mørkt preg som jeg virkelig har sansen for.
På albumet er denne mystikken i stor grad borte, og «Strange Constellations» låter breibeint, selvsikkert og overraskende upbeat. Spesielt førstelåta, «Into the Light», og «Oslo Fadeout» er drivende, catchy og utadvendte låter. Hans Jørgen synger med masser av attitude, og låter som en blanding av The Musics Robert Harvey og The Killers' Brandon Flowers.
I all hovedsak er det drivende, delaygitarbasert postpunk Heroes & Zeros gir oss. Det er jo vel og bra, men platas klare høydepunkt i min bok, «The Foolproof», skiller seg fra denne stilen. Det er en fin ballade, som i tillegg til å være en veldig bra låt i seg selv fungerer utmerket som en nødvendig kontrast til de andre, tøffere låtene. Når det på resten av albumet kan bli litt mye øs, er «The Foolproof» behagelig spinkel i oppbygningen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLåtene på «Strange Constellations» holder god standard, og produksjonen er som skreddersydd for låtene. Til å være tre mann lager de imponerende lydvegger, med Undelstvedts drivende gitar som fundament. «Into the Light» er en real kicker av en førstelåt, og setter tonen veldig godt for resten av plata. «The Thin Line» er også en høydare, der den heseblesende driver avgårde fra parti til parti. Heroes & Zeros har også gjort et sjakktrekk ved å ta med nevnte «The Foolproof» og «Do This Right» som rolige avbrekk, noe som gir albumet et mer menneskelig preg.
Heroes & Zeros skal ha honnør for å ha laget et veldig jevnt og bra album. Det er fritt for dårlige låter her, og bandet har helt klart funnet sin sound og er komfortable med den. Det er en unorsk selvsikkerhet og et trøkk på denne plata som jeg har stor sans for. Så får det heller gå at de ikke er så mystiske likevel.
