Robbie Fulks: «Revenge!» (Yep Roc / Tuba)

Ablegøyer og alvor

God og svært underholdende introduksjon til en moderne historieforteller.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To år er gått siden Fulks hittil beste album, «Georgia Hard». En særdeles vellykket affære i møtet mellom tradisjonell og alternativ country.

Plateselskapet venter utålmodig på oppfølgeren, men Fulks har skrivesperre og platedirektøren er nesten tom for penger. Løsningen? Liveplate.

Historien, fortalt med et herlig bakteppe av billig synthesizer på dobbeltalbumets første spor, legger premissene for de påfølgende åtti minuttene med Fulks-materiale: Ikke så mye nytt, noen coverlåter, men mest gamle albumspor i billig livearrangement, som Fulks selv oppsummerer et stykke utpå disk to - som en introduksjon til platas kanskje beste spor: Den nye «I Like Being Left Alone»:

I like being left alone / I like chocolate pie, clear blue sky, glass of coke to rum / I like summer, I like fall, I like music / But most of all / I like being left alone.

Livsvisdom satt på spissen av en livstrøtt 43-åring. Publikum ler ikke bare fordi Fulks vet å utrykke seg godt, men også fordi han treffer en sinnstilstand vi kjenner.

Som Todd Snider, en artist det er naturlig å sammenligne med, balanserer Fulks mellom gjøgling og alvor, et knep som gjør liveplata mer hørbar enn gjennomsnittet av denne typen plater. Gjøglingen i ytterste konsekvens representeres av en ubetalelig versjon av Chers landeplage «Believe» og opptil flere sterke anekdoter mellom låtene, alvoret i nye «On A Real Good Day». De nye låtene på plata øker forventningene til studioalbumet som skal følge opp glitrende «Georgia Hard». Plata korter ned ventetiden og gjør «Revenge!» til et album det på ingen måter er vanskelig å anbefale som introduksjon til Robbie Fulks.

Kan vi snart få se Fulks på en norsk scene, vær så snill?

Karakter: 7 av 10

Personvernpolicy