Feist: «The Reminder» (Universal France/Universal)

Finfin Feist

31-årige Leslie Feist fra Canada lager så fin musikk at jeg glemmer at jeg egentlig er på jobb når jeg hører skiva.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Milde singer-songwriter jenter skal helst ha en spesielt gave før man legger merke til dem og de virkelig klarer å synge seg inn i hjertet ditt. Leslie Feist takler oppgaven uten problemer, og jeg er sikker på at det går kort tid før begeistringen sprer seg og vi har fått en ny, stor norgesvenn.

Feist har nemlig sunget på det forrige albumet til Erlend Øye og co. i Kings of Convenience, og til tross for at de alltid har vært litt forut for sin tid, er jeg overbevist om at resten av verden nå er moden for Feist.

«The Reminder» er hennes tredje album som soloartist, og har en spennvidde fra rolige og melankolske «The Water», som er sløy, med lat bass og Leslies slakke, men vakre vokal - til den nærmest country-inspirerte og veldig lekne visesangen «1 2 3 4».

Jeg er sikker på at du vil finne noe for enhver smak her, og likevel høres det ut som en helhetlig skive. Det er rett og slett utrolig lenge siden jeg har hørt en plate jeg liker så godt som denne.

«Brandy Alexander» er en låt man får lyst til å reise seg og klappe i takt til; den har et minimalistisk og nesten litt Massive Attack-aktig lydbilde, men det spiller ingen rolle - for Feist mestrer virkelig «less is more».

Spesielt kul er hennes versjon av Nina Simones udødelige «Sea Lion Woman». Feist får den til å høres ut som en blanding av elektronika, midt-i-tjukkeste-jungelen-musikk og rock. Det er rett og slett en av de feteste versjonene av en Simone-låt jeg noensinne har hørt; leken og modig, men fortsatt tro og full av respekt.

At en av låtene hennes har vært i en reklame for Lacoste parfyme (Ønsker du ikke noen ganger at du lever i en av de reklamene? Vel, nå kan du det.), at hun har delt leilighet med Peaches og sunget med Erlend Øye - gjør henne ikke noe mindre kul i min bok, akkurat.

Det eneste som plager meg litt - og da må jeg lete godt etter - er at min lillesøster spurte om dette var Alanis Morisette. Og til tross for at jeg muligens ikke ville tenkt det selv, så kan jeg strekke meg så langt som til å si at jeg skjønner hva hun mener. Det er elementer av kanadisk skriking her, men de er så godt skjult at bare en 13-åring kan høre dem instinktivt. Litt som en hundefløyte, kanskje. Så vi lar det gå.

Den tandre, vakre stemmen hennes, de høye kinnbeina, respekten i musikkmiljøet og ikke minst for musikkmiljøet - jeg er sikker på at Feist er et navn du bare kan skrive deg bak øret med det samme. Nå skal jeg sette punktum og høre skiva en gang til.

Karakter: 9 av 10

Personvernpolicy