Rush: «Snakes & Arrows» (Atlantic/Warner)Ingen over, ingen ved siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rush viser en imponerende spilleglede på sitt 18. studioalbum, «Snakes & Arrows». Deres beste på lenge.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den canadiske trioen Rush har holdt et imponerende høyt nivå gjennom hele sin karriere, fra den selvtitulerte debuten i 1974 og frem til «Vapor Trails» fra 2002. Sistnevnte er allikevel blant de minst gode Rush platene - ordet dårlig hører ikke hjemme i denne sammenhengen - og spenningen var stor første gang «Snakes & Arrows» lå i spilleren. Man er rett og slett nervøs når man hører en ny plate med sitt absolutte favorittband.

Det skal sies at jeg ikke var veldig imponert ved første gjennomhøring, men du verden som denne platen vokser. Det første jeg bet meg merke i var at den gode Rush-lyden er tilbake. Forgjengerens harde, skarpe produksjon passet ikke Rush, og det er med glede jeg kan melde at det varme, åpne lydbildet er tilbake. En honnør til produsent Nick Raskulinecz (Foo Fighters, Velvet Revolver) som har skrudd lyden sammen med bandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Låtene på «Snakes & Arrows» har tyngden som var tilstede på «Vapor Trails», mens produksjonen ligner på «Counterparts» som var det beste albumet Rush slapp på 90-tallet. Denne kombinasjonen fungerer glimrende, og da låtmaterialet både er svært sterkt og variert står vi igjen med en kanon av en plate. Lee, Lifeson og Peart er fantastiske musikere som ikke lenger trenger 18 minutter lange låter for å vise seg, men gir de sterke komposisjonene litt ekstra krydder. Rush spiller hardrock, og de gjør det bedre enn alle andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Første låt ut er «Far Cry» som ble lagt ut på www.rush.com og sendt til radiostasjoner i forkant av plateutgivelsen. Dette er en meget fengende sak, og en typisk Rush åpningslåt der den fremstår som et av de mest umiddelbare kuttene. Favorittlåt skifter etter hver gjennomhøring og absolutt alle sporene på «Snakes & Arrows» er gode. «Working Them Angels», «The Larger Bowl», «The Way The Wind Blows», «Bravest Face», «Good News First» og «The Main Monkey Business» er de som sitter best akkurat nå. Sistnevnte er et av tre instrumentale kutt, og er et flott stykke musikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det sporet som skiller seg mest ut er «Hope», som er en kort instrumental på akustisk gitar. Det er ellers en fryd å høre Alex Lifeson på denne platen. Mannen satt på benken gjennom hele 80-tallet, skjøvet ut i skyggen av Geddys enorme keyboardarsenal. «S&A» er en gitarplate der Alex viser seg som en ekte gitarhelt med et repertoar de fleste kan misunne ham.

26.oktober står Rush på scenen i Oslo Spektrum, 30 år etter sitt forrige norgesbesøk. Jeg så dem i London i 2004 og har bare en ting å si: Møteplikt!

Konklusjon: Meget sterke låter. Glitrende musikere. Fantastisk lyd. Årets plate?

Karakter: 10 av 10

Les andre musikkanmeldelser her.