Dungen – «Tio Bitar» (Subliminal Sounds)

Går lite vilse

Å følge opp et suksessrikt album som «Ta Det Lugnt» er ikke lett. Dungen klarer det dessverre ikke helt, men «Tio Bitar» er en helt ok plate.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Multi-instrumentalisten Gustav Ejstes og hans venner i Dungen ble en liten sensasjon i 2004/05. Dungens tredje album «Ta Det Lugnt» ble nemlig en kritikerfavoritt, velsignet av Pitchfork og hyllet av skjeggete, langhårete og/eller lusekoftekledde studenter. «Ta Det Lugnt» låt som det burde kommet en gang tidlig på 70-tallet: Folk, psykedelia, pop og prog ble blandet med stø hånd og resultatet ble en skive med syrete, catchy progpop («prop»?). Gigantlåten «Panda» ble 2005s feelgood-låt nummer 1, og «Festival» og «Gjort Bort Sig» var andre høydepunkter på en jevnt veldig god skive.

Når Ejstes nå er tilbake med nytt album, «Tio Bitar», fortsetter han utviklingen fra forrige album: Mer prog, mindre folk. Uten at det nødvendigvis er noe aber, for all del. Det instrumentale introsporet byr på gitarvrenging som låter som Jimi Hendrix, Black Sabbath og Steppenwolf samtidig, og setter tonen godt for resten av albumet. Ikke minst når en diskret fløyte dukker opp mot slutten.

For det er fortsatt langt fra metall Gustav & Co. legger fram på dette albumet, noe andrelåta «Familj» understreker: Svevende, orgeldryppende pop med den umiskjennelige konstant flerstemte prog-vokalen og gjesteinnslag fra fele og tverrfløyte sender tankene til sommer, kveldssol og god tid. Ejstes er en eminent produsent, og som resten av albumet er «Familj» produsert med en detaljrikdom og stilsikkerhet som er like imponerende som den er utstudert.

Men der ligger litt av problemet på dette albumet – det låter litt for mye som et stilstudie framfor ektefølt musikk. På «Ta Det Lugnt» var tekstene og hookene gode, og de var ofte like mye i fokus som det instrumentale. Her er de rett og slett satt til siden av soloer og lange partier med noodling, og dette albumet mangler derfor en del av appellen og pop-aspektet som «Ta Det Lugnt» hadde. Og det er veldig synd.

Ejstes har imidlertid ikke glemt gamle kunster helt, noe han viser f.eks. i «Du Ska Inte Tro Att Det Ordnar Sig», en enkel men cathy poplåt med fine harmonier på både vokal og gitar. Platas høydepunkt er imidlertid «Mon Amour» (som ikke har noe til felles med The Plans låt med samme navn). De første to-tre minuttene av denne låta er virkelig god vokalbasert prog-pop, med catchy harmonier og det hele. Så bryter den ut i et seks minutter langt parti med feit instrumental ørken-/stonerrock i drivende Sabbath-stil: Tonene vris og vrenges ut av gitaren, et orgel klirrer litt i bakgrunnen, og bassen jager som en flokk velociraptorer. Denne låta fanger i grunnen hvordan jeg ønsker meg at mer av plata kunne vært: Låta er bygd opp rundt et relativt normalt og solid popskjelett, men krydres (mildt sagt) av drøye instrumentalpartier. Dessverre får jeg inntrykk av at oppbyggingen er motsatt på mange av låtene på denne plata, og jeg savner flere gode refrenger.

Det er ingen tvil om at Dungen har sin egen sound og en særpreget stil, som best kan sammenlignes med The Works (som stort sett består av musikere som også jobber med Dungen). Gustav Ejstes skal ha honnør for det. På dette albumet savner jeg imidlertid de virkelig catchy låtene fra «Ta Det Lugnt», og sangene og tekstene her er litt for intetsigende. «Tio Bitar» er ei kul og stilren plate, men ikke noe mer.

Karakter: 6 av 10

Les andre musikkanmeldelser her.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus