Gjort er gjort

På nettet gikk diskusjonene med høy temperatur og lavt saklighetsnivå. Sportssidene i avisene tok opp saken i i dagevis, og bra er det. Det er viktig med et fokus på rasisme innen idretten, fordi det er en av de viktigste møteplasser for barn og ungdom. Voksne utøvere blir følgelig rollemodeller for de yngre, og må derfor være sitt ansvar bevisst.

Hva som egentlig ble sagt mellom Ijeh og Hæstad vet bare de to, og vi andre får nok aldri vite sannheten.

Vi er ikke så glade i å snakke om rasisme her i Norge. Norge er verdens beste land, og det er jo klart at verdens beste folk bor i verdens beste land, og da kan vi ikke ha rasisme? Det er noe de har i andre land. Hvis det skulle komme noe som lignet hos oss, så kan vi opprettholde selvbildet vårt ved å enten overse det, oversette det til det ufarlige ordet fremmedfrykt eller vi kan bagatellisere det.

I fotballen forferdes vi over høyreekstreme supporterne i Italia, og raser over at Carew ble møtt med rasistiske tilrop da vi spilte landskamp i Bosnia.

Her hjemme så mener mange at rasisme ikke er så farlig. Dagbladets Morten Pedersen priste seg lykkelig over forsoningen mellom Peter Ijeh og Kristoffer Hæstad i en kommentar fredag 20. april. Han filosoferte over rasisme på banen og mente at «i kampens hete» unnskyldte det meste. Denne holdningen slår beina under alt antirasistisk arbeid som NFF og resten av fotball-verdenen forsøker å få på beina.

«Kampens hete» unnskylder ingenting. Alt på en fotballbane foregår i «kampens hete», og derfor har vi regler og en dommer. Supportere synger rasistiske sanger og kaster bananer i «kampens hete» - men er det greit? Når far på sidelinjen i en kamp for 12-åringer skriker «Se å få tatt svartingen!» - hva da?

I kampens hete kan vi alle rope og gjøre ting vi angrer på etterpå, men ansvaret kan vi ikke løpe fra. Rasisme eksisterer på alle arenaer i det norske samfunnet, også innen idretten. Problemet fortjener å bli tatt på alvor, ikke bagatellisert.

Poenget er ikke om den som skriker er fører i Norges Naziparti, eller om det «bare glapp ut» i kampens hete. For den det rammer er dette sekundært. Svarte spillere reagerer annerledes på å bli kalt «idiot» eller «svarting».

Mange ser ikke forskjellen på å bli kalt jævla trønder og jævla nigger. Skjellsord er skjellsord sier mange, og kan vise til at de selv også har blitt kalt stygge ting på banen. Kanskje til og med av en ikke-hvit spiller. Jeg får mange rasende mailer etter å tatt opp rasisme innen idretten med nettopp denne begrunnelsen.

En svart mann er synlig og følgelig mer utsatt enn andre for å bli utsatt for rasisme, i tillegg til alt annet man kan bli hetset for. Rasismens lange historie og utbredelse på alle felt i det norske samfunnet gjør at det er noe annet enn et vanlig duste-tilrop for dem som rammes. Derfor reagerer John Carew på at det ropes apelyder til ham når han spiller. Derfor sluttet Ali å spille fotball fordi folk ropte stygge ting til ham. Derfor blir rasistiske supportere utestengt fra stadion.

Det finnes ingen grunner til eller unnskyldning for rasisme. Selv ikke i kampens hete.