Boyle i stjernetåken

Karakter 3 av 10

For noen måneder siden skapte den amerikanske astronauten Lisa Nowak skandale etter å ha kjørt 1500 kilometer i bleie og parykk for å angripe sin kvinnelige rival med pepperspray. Jeg tok meg i å lure på hva i alle dager som skal til for å bli klarert for en jobb i NASA. Skal vi tro historien i sci-fi eventyret Sunshine er imidlertid ikke kravene for psykisk styrke særlig høye for å kunne innta rommet. Både «hus-psykologen» og besetningen ombord «Icarus II» er minst like mentalt vaklende som bleie-dama. Fra filmens første scene er vi vitne til både et mannskap og et romskip som er på vei til å gå opp i limingen. Dette høres kanskje spennende ut, men Sunshine lever desverre ikke opp til forventningene.

Mer om det siden.

Planeten vår

Filmen er det siste sprell fra den stjerne-regissøren Danny Boyle. Boyle har tidligere stått bak glitrende filmer som Trainspotting og Millions og den mindre strålende 28 days later. I Sunshine inntar han verdensrommet med pomp og en god del prakt. Romskipet «Icarus II» er sendt ut på et oppdrag av apokalyptiske proporsjoner. Vi befinner oss 70 år fram i tid og vår grønne planet er dekket av snø. Gjengen ombord skal intet mindre enn å redde Jorden ved å få solen til å skinne igjen. Med seg på skipet har de en atombombe som skal fikse biffen. De følger i fotsporene til kollegaene på «Icarus I» som forsøkte seg på samme oppdrag syv år tidligere. Hva som skjedde med dette romskipet er imidlertid et mysterium.

Big bang

Sunshine starter virkelig med et smell. Lyden og bildene er imponerende og gir gåsehud på armene. Romskipet «Icaros II» er et klaustrofobisk univers med imponerende detaljer som for eksempel et eget livaktig «Earth room» som mannskapet kan benytte dersom savnet etter hjemplaneten blir for stort. Filmens hovedperson «Capa» som spilles av iren Cillian Murphy (28 Days, Girl With A Pearl Earring) er så pen at man får vondt i øynene av å se på ham. I starten virker persongalleriet spennende og utfordrende. Dette enorme potensialet gjør skuffelsen over at det hele skusles bort i en saus av effekteri og tekno-tull enda større.

Forvirrende virvar

For et stykke ute i filmen virker det som om den godeste Danny Boyle og manusforfatter Alex Garland (som også jobbet med Boyle på 28 Days og The Beach) rett og slett «tar helt av», som det heter på godt norsk. Framfor en intens oppbygging mot et nervepirrende klimaks, virrer selve historien omkring i vektløs tilstand. Vi blir dradd fra katastrofe til katastrofe og til slutt blir det hele så hysterisk latterlig at man tar seg i å ønske at hele romskipet skal eksplodere slik at vi får det hele overstått. I tillegg flyter filmen over av teknologiske installasjoner og duppeditter som tydeligvis spiller en helt avgjørende rolle for romskipets framtid uten at vi får noe som helst forklaring på hvorfor de er så essensielle. Plutselig må en astronaut dykke ned i isvann med en maskin. To må kle på seg Michael Jackson-aktige romdrakter for å fikse noe ute på skipets skrog. En luke må for all del ikke åpnes, en annen må ikke lukkes. Mannskapet blir mindre og mindre troverdige som astronauter. Det hverken ser eller høres ut som om de har peiling på det de driver med. Stadig vekk bades lerretet i eksplosjoner og intenst sollys.

Jeg sier ikke at det er feil å slå på stortrommen når det kommer til spesialeffekter. Det ligger i sci-fi filmens natur at det skal være grandiose krefter i sving. Men det er likevel viktig at et troverdig plot og en god karakter-bygging ligger i bunn av filmen.

Få meg ut!

I den klaustrofobiske settingen som et romskip er burde jeg sitte med en nerve i magen og nærmest føle at oksygentilførselen synker. Jeg burde spekulere på hvilken av mannskapet som har urent mel i posen eller hvem som kommer til å gå fyken neste gang. Jeg burde i alle fall håpe på at hovedpersonen skal klare å komme tilbake til jorden og familien sin. Isteden ble jeg altså sittende å vente på at den siste eksplosjonen skulle bli unnagjort slik at jeg kunne komme meg ut i det ekte solskinnet utenfor salen.