Meny

Far kan data!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å reparere en internettoppkobling er ingen sak.[img_assist|nid=44590|title=|desc=|link=none|align=left|width=514|height=65]
Henrik Lunde
Jobber til daglig som informasjonsleder i Antirasistisk Senter. Har fast spalte hos ABC Nyheter. (Illustrasjonsfoto: ABC Nyheter)
Moderne mennesker i hektiske hverdager er med hele tiden. Ikke minst denne spaltes forfatter. Jeg har massevis av elektroniske duppeditter som må synkroniseres, oppdateres, lades og være på nett døgnet rundt. Ikke minst gjelder dette familiens datanettverk. Katastrofemetaforene kommer haglende hvis noen i husstanden ikke kommer seg på nettet.

Men far ordner opp. Han kan jo data, ikke sant?

Ned i kjelleren bar det og feilsøkingen starter. Hjelpefunksjonen til Windows får sterke menn til å gråte og er vel egentlig for pingler. Far kan jo data, så han går selvsagt ikke inn i noen hjelpefil.

Alle kabler satt i kontaktene, og vi kunne ringe ut. Ja vel.

Opprette nettverkskoblinger på nytt – ingen hjelp der heller. Nei vel.

Oppdatere driverne? Seff! Det er det sikkert, men hvor var nå den CD'en med driverne som fulgte med pakken? Endelig, der er den (hvem hadde lagt den i den kassen?) og inn med CD'en og installer på nytt. Men var dette riktig CD eller var det den som fulgte med det forrige kortet som hører til den maskinen som jeg skrota i fjor? Eh… Ingen tilkobling funka. Installere oppkoblingen til Telenor på nytt kanskje? Njæææ – hvor var papirene med passordet igjen da? Her står det jo skjult passord med ******. OK. Vi dropper det, for det er sikkert helt i orden.

Kanskje noe har skjedd inni maskinen? Sannsynligheten for at nettverkskortet har hoppet ut av sporet på hovedkortet av seg selv er vel ikke stor, men det er jo veldig greit å få sjekka det. Ut med ledninger og kabler, opp med kassa. Her var det mye støv gitt! Bort med støvet, koble fra alt inni, sette det sammen igjen, på med lokket, inn med kabler, starte opp, koble til og … ikke det nei.

Nå var det gått omtrent tre timer.

Bøyde nakken og ringte en kompis som er ENDA bedre på data enn meg. Jo, det var gutt som hadde drivere. Inn i bilen, ut til kompis, hjem igjen, inn med sticken, inn med drivere, omstart og …. nei, ikke det nei.

Aha! Det er kablene og modemet! Inn i kjellerboden, fikle-fikle med ledninger og oooooooops! Der ramla en boks ned på gulvet i kassen med skøyter, som skulle ha vært slipt i dag, men får ta det til uka for NÅ MÅ VI PÅ NETTET! Men hva slags boks var dette da? Og løen virka den. ADSL-splitter? Har jeg det? Ja vel. Ny boks må i hus. Inn i bil, til butikk nr. 1 – ingenting. Butikk nr. 2 – ingenting. Butikk nr. 3 – ja visst! Iha! Hjem igjen. Ny boks på vegg, omstart av ADSL-modem, omstart av maskin og ….nei.

Nå var ettermiddagen på hell og det begynte å dra seg til.

OK. Supporttelefonen neste skritt. Der møter man ofte en snørrhoven 19 -åring som oser forakt overfor de som er så teite at de må ringe for å få hjelp. Godt at man slipper å vise trynet sitt i alle fall. Siden sist jeg krøp til det korset, har Telenor fått automatisk talestyrt support med en kvinnerøst som stiller underlige spørsmål. Man snakker som man ville gjort til en sterkt tunghørt eldre slektning: IN-TER-NETT. OPP-KOB-LING. KOM-MER IKKE PÅ NETT.

Etter mange minutter og stadig mer desperat kauking fra far i kjelleren, koblet automaten over til et levende menneske som satt på...: «Support For Mobiltelefoner».

Men tror noen at der satt det gutter som kan sette deg videre? Å nei.

Ny oppringing og nye runder med ty-de-lig brøling, og jaggu på 4 – skriver fire – forsøk kommer jeg fram. Ingen snørrhoven 19-åring denne gang, men en vennlig ung dame som på hedmarksdialekt forklarer at dette skal ordne seg.

Men hun får heller ikke kontakt med modemet mitt, og det er ingen feil i området, men hun taster på sin PC og hmm-er og humm-er ivei. Jeg sitter utkjaset, svett og bittelittegranne oppgitt nedsunket i en stol og babler usammenhengende om hva jeg har brukt denne dagen av livet mitt til.

Dette var en kvinne breddfull av empati, for når hun avbrøt min taleflom, så var det med en stemme så full av medfølelse at det kjentes som fløyel i øret mitt:

«Men du? Du har jo itte betalt regningen din, du?»

Av og til er brunt brennevin det eneste som hjelper.
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus