Kings of Leon: «Because of the Times» (RCA/Sony BMG)Overrasker uten å imponere

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kings of Leons tredje album låter pretensiøst og har lite å by på om man hører etter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva i svarte...? var reaksjonen min første gangen jeg hørte denne plata. Jeg har de to tidligere albumene til Kings of Leon (KoL) og har sansen for dem. Den skranglete, tamburinfylte blandingen av indie, garage og southern rock får meg støtt i godt humør og er behagelig enkel og konsis. Etter «Aha Shake Heartbreak» har det tydeligvis skjedd noe i Followill-familien, for «Because of the Times» låter vesentlig annerledes enn forgjengerne.

Vokalist Caleb Followill låter imidlertid som han alltid har gjort. På samme måte som Clap Your Hands Say Yeah!s Alec Ounsworth har han en syngestil man enten elsker eller hater. Calebs blanding av snøvling, breking og hulking har fått både kritikk og ros, men jeg syns det låter bra, og det gir definitivt bandet særpreg. Og særpreg er noe de godt kunne hatt mer av på denne plata.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For på «Because of the Times» låter de tre brødrene Followill og deres fetter egentlig mer som ørten andre band enn nettopp Kings of Leon. Interpol, The Killers, The Strokes og Fugazi, for eksempel. Det låter som tamburinene har blitt byttet ut med delaypedaler og Jack Daniel's har måttet vike for rødvin. Med andre ord er mye av det spontane, enkle og direkte som tidligere har preget musikken deres borte, og det virker som KoL har prøvd å være litt dypere denne gangen.

Allerede fra førstelåta, «Knocked Up», merker man at postpunk-vogna har kjørt innom Tennessee og at Kings of Leon har hoppet på den. Den sju minutter lange låta er imidlertid albumets beste; en ganske fin ballade om at «I don't care what nobody says, we're gonna have a baby». Selv om stilen er lagt om litt, skal ingen anklage gutta for å skrive avanserte sanger. Andrelåta «Charmer» er litt mer sprelsk, Caleb hyler av full hals, og KoL låter litt mer som seg selv igjen. Så skjer det: «On Call» begynner med en intro på synth. Synth, ja! Sangen låter ellers som noe de har fått av The Killers, og fjerner enhver trygghet «Charmer» kan ha gitt: KoL har definitivt endret stil, eller i hvert fall utvidet stilspekteret sitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men nok om stilen. «On Call» er en helt ok låt, og «McFearless» et par hakk bedre. Verdt å nevne er også «True Love Way», en bassdrevet postpunksang som avsluttes med en fin gitarsolo. «Trunk» er en litt psykedelisk sak som faktisk sender tankene til tidlig Black Sabbath, og er egentlig mest forvirrende. Ingen av disse kommer imidlertid opp mot «Knocked Up», som jeg virkelig har fått sansen for.

Jeg sliter med å få taket på «Because of the Times», og det kan det virke som Kings of Leon gjør selv også. De prøver en del forskjellige stiler, noe som i seg selv ikke er dumt. Problemet er at de sjelden klarer det bedre enn sånn passe. Det skorter litt på låtene, og syngestilen til Caleb passer ikke til alt. Plata låter absolutt kult, men har egentlig lite å by på når man hører etter. Dermed blir «Because of the Times» temmelig midt på treet.

Karakter: 6 av 10