Meny

Sällskapet – «Sällskapet» (Universal Sverige/Universal)

Deilig dystert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sällskapet leverer industriell og deilig mørk musikk som er alt annet enn festlig.

Om den hadde eksistert, ville Grammisen for «Mest manisk depressive artist» for lengst gått til Joakim Thåström. Etter å ha vært kjernen i punklegendene Ebba Grön rundt 1980 og syntherne Imperiet senere på 80-tallet, har han brukt de siste 15-20 årene på soloalbum og ett og annet sideprosjekt. Ett av prosjektene var bandet Peace Love and Pitbulls (PLP), som på midten av nittitallet ga ut tre album med industriell rock/punk. Soloalbumene har ellers vært preget av Thåströms noe mørke sinn, og har blitt stadig mer melankolske og rolige. Noe som kulminerte med 2005s akustiske «Skebokvarnsv. 209». Under navnet Sällskapet har Thåström nå tatt med seg Niklas Hellberg og Pelle Ossler (begge tidligere Wilmer X), og lagd en plate som ligger midt mellom PLP og «Skebokvarnsv. 209».

Å kalle «Sällskapet» et Thåström-album blir imidlertid litt feil, ettersom han bare synger på fire av platas ti spor. På den annen side er det så riktig som det kan få blitt. For i stemning og humør ligger albumet i samme mørke, skitne og dystre gate som Thåströms tre siste soloalbum, «Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal», «Mannen som blev en gris» og nevnte «Skebokvarnsv. 209». Du bør ha minst ett av disse før jeg kan ta deg på alvor i en samtale om svensk rock de siste ti årene. For dette er musikk som oser av levd liv, som vil få deg til å angre på at du omtalte for eksempel gladpjokken Sivert Høyem som melankoliker.

Ja da, jeg er Thåström-fan. Men Osslers og Hellbergs bidrag på «Sällskapet» må ikke undervurderes, halvparten av låtene er jo instrumentale. De bruker synth, gitar, piano og elektronisk støy til å skape et lydbilde som er kynisk, kaldt og - dette ordet bruker jeg sjelden - goldt. Ved en tilfeldighet havnet The Knifes «Silent Shout» etter «Sällskapet» i spillelista på mp3-spilleren min, og det skjedde flere ganger at det tok litt tid før jeg merket at spilleren hadde skiftet album.

Innspillingen av «Sällskapet» har blitt gjort ved siden av andre prosjekter over en fireårsperiode, og plata bærer preg av at bandet ikke har forhastet seg. Sällskapet har selv stått for produksjonen, som er imponerende stilren. De tre herrene har åpenbart vært helt enige om at skiva skulle ha et dunkelt, industrielt og eksperimentelt musikalsk uttrykk.

Det eneste bandet som er relevant å trekke fram som sammenligning er Einstürzende Neubauten - men det er til gjengjeld veldig relevant. Riktignok er det ingen pressluftbor eller «installations of metal stripes and electric drill motors» å høre her, men stemningen og produksjonen vekker sterke assosiasjoner til for eksempel «Silence is Sexy»-albumet. Ikke minst når Thåström og hans venner messer tittelen på «Sällskapets» fjerde spor, «Nordlicht».

«Nordlicht», ja. For en låt. Dette er Sällskapet på sitt mest thåströmske, en rolig og vuggende låt i stil med «Kaos-passageraren». En dyp synthloop går i bakgrunnen fra begynnelsen og skaper en stemning som er omtrent like koselig som David Lynchs «Eraserhead», før Thåström begynner å hviske deg i øret. Det er som om man hører hver enkelt vibrasjon av stemmebåndene hans når han forteller om den dystreste kneipa i «St. Pauli stad»:

Vi sitter här och väntar på en färga som ska ta

oss ned till dit där ingen av oss har varit [...]

Rödögda, blånästa, var en kung vid sitt bord

I våra bästa gåbort-kostymer väntar vi på vår båt

Når Thåström forteller, hører man etter.

Hvis du har lest anmeldelsen grundig, har du kanskje regnet ut at det er en låt her som ikke synges av Thåström. Den pianobaserte balladen «Järnstaden» synges nemlig av Nina Ramsby (Salt, Baxter). Dette er også en nydelig låt, og kvinnestemmen gir friskt blod til det ellers mørke og monotone lydbildet. Når det gjelder de instrumentale låtene, er dette filmatiske lydlandskap mer enn egentlige sanger. Virtuose soloer er det fritt for, sporene er basert rundt loops og små melodilinjer som manipuleres og varieres. Og de fungerer bra til det de skal gjøre, nemlig å skape stemning.

Med skiva følger også en DVD med filmsnutter til seks av låtene, men å kalle dem musikkvideoer blir misvisende. I hovedsak består snuttene av filmkollasjer av det som later til å være sentrale temaer for albumet: Tyskland, industri og jernbanetrafikk. Det er smakfullt klippet og arrangert, men det blir litt vel artsy og stillestående for min smak. Imidlertid er det verdt å se og høre DVD-versjonen av «Järnstaden», ettersom det der er Thåström som synger den.

Joakim Thåström fylte nylig 50 år, og at han eldes med verdighet er «Sällskapet» et bevis på. De instrumentale sporene kan bli litt lange, men de andre låtene er lysende. Plata trenger litt tid, noe du bør gi den. Hellberg, Ossler og Thåström har nemlig laget en uhyre stemningsfull plate med industriell og dunkel angst og melankoli.

Karakter: 8 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus