Det konservative USA leter etter fanebærer

De konservative har et dilemma ved at de ikke liker de kandidatene de ser, og de ser ingen de liker.

En konservativ spaltist skrev nylig at president Bush er mer isolert fra sitt parti, fra sine venner og fra sine velgere enn noen annen president på et halvt hundre år. Og lederen for hans gjenvalgsorganisasjon i 2004, Matthew Dowd, uttrykte i et intervju med Sunday Times i London nylig sin skuffelse over at Bush er blitt isolert og nærmest utelukket.

Bush forsøker å framstille seg selv som den rettlinjede fanebærer som ikke gir etter for politisk press, men som kjører den linjen han staket ut om å gå til «krig mot terroristene».

- Jeg vet at det er noen som sier at det ikke er mulig å vinne krigen i Irak. Jeg er sterkt uenig med dem. Jeg mener at det ikke bare er mulig å vinne, jeg vet at vi må vinne, sier Bush.

Da hjelper det lite at stadig mer tyder på at Iraks president Saddam Hussein før invasjonen i 2003 ikke hadde forbindelser med Al Qaida, slik at krigen i Irak ikke er en krig mot terroristene.

Stahet skaper konfrontasjon

Denne erkjennelsen og staheten i Det hvite hus er nå kjernepunktet i nesten enhver politisk debatt i Washington. Slik stahet er farlig, fordi den skaper konfrontasjon i stedet for samarbeid. Dagens situasjon skaper grobunn for andre initiativ og politiske utspill i frustrasjon over administrasjonens lammelse, eller det gir presidentens kritikere kjærkomne muligheter; til irritasjon for presidenten og forvirring for andre.

Det nyeste utspillet kommer fra demokratenes leder i Representantenes Hus, Nancy Pelosi fra California, der hun på egen hånd reiser til Midt-Østen og møter blant annet politiske ledere i Syrias hovedstad Damaskus, som USA ikke har hatt relasjoner med siden 2003.

Pelosi representerer opposisjonspartiet i Washington, men hun er samtidig den tredje høyst rangerte folkevalgte representanten etter presidenten og visepresidenten. Derfor vies hennes fredsdiplomati stor oppmerksomhet. Men alle er kjent med hennes uenighet med president Bush når det gjelder krigen i Irak.

Før hun kom til Syria hadde hun møte med Israels statsminister Ehud Olmert, og fra Damaskus dro hun til Saudi Arabia for å fortsette sitt Midt-Østen-diplomati. Men det må være vanskelig for hennes samtalepartnere å vite om hun representerer USA eller bare seg selv.

Ambisiøs plan

Pelosi legger opp en ambisiøs plan om å løse tre av regionens store politiske problemer samtidig:

1) Forhindre at Irak bryter sammen i voldelig anarki,
2) skape en plan om foreling av makt som omfatter også den palestinske regjering,
3) gjenopprette en arabisk-israelsk fredsplan og
4) bryte den fastlåste politiske situasjon i Libanon.

Dette skjer til president Bush's store irritasjon. Og i bakgrunnen sitter USAs utenriksminister, dr. Condoleezza Rice, som har ordre om å holde seg borte fra Syria. Dette viser for all verden at den amerikanske regjering er svekket internasjonalt på grunn av den ulykksalige krigen i Irak; og at dens handlekraft er begrenset, særlig i Midt-Østen.

Det er samtidig mange andre problemer presidenten og hans administrasjon står overfor og som de ikke ser ut til å komme ut av. Vi har vært inne på flere av disse problemene tidligere (i Dystre dager for presidentens menn) og ingen av dem ser ut til å bli løst. Andre presidenter som har stått overfor problemer er kommet seg ut av dem uten for mye tap av politisk prestisje og handlekraft, som Ronald Reagans ulovlig våpensalg til Iran og til geriljaorganisasjonen Contras i Nicaragua (Iran-Contras-affæren) og Bill Clintons velkjente benektelse av at han hadde hatt seksuell omgang med Monica Lewinsky.

Både Reagan og Clinton hadde et helt annet fundament av tillit hos det amerikanske folk. Grunnen til at George Bush ikke kommer ut av problemene kan sannsynligvis sammenfattes i ett ord: Irak.

Dette ser naturligvis også den viktigste velgergruppen som står bak president Bush, de konservative kristne. I det amerikanske topartisystemet er de religiøse folkegruppene ikke noe eget parti, som Kristelig Folkeparti i Norge og kristelig-demokratene i Tyskland. I USA har både republikanerne og demokratene sine sterke religiøse grupperinger, men det er innen det republikanske partiet de synes å ha størst innflytelse på valget av kandidater og den politikken disse fører.

Mangler fanebærer
I øyeblikket ser ikke republikanerne hvor de skal finne en fanebærer etter George Bush. Den som på forhånd var tenkt å skulle overta fanen etter George Bush, senator John McCain fra Arizona, er den som går lengst i å støtte krigføringen i Irak. Det vil neppe støtte McCain nevneverdig, og han blir med jevne mellomrom minnet på at han en gang skal ha karakterisert de kristne konservative som

«intoleransens agenter». Den andre republikanske frontkandidaten, New Yorks tidligere borgermester Rudolph W. Giuliani, mislikes på grunn av sitt liberale syn på abort og homoseksualitet, og fordi han nå er gift for tredje gang.

Den tredje republikanske kandidaten, tidligere guvernør Mitt Romney fra Massashusetts er mormoner og er dermed selv medlem av en betydelig religiøs sekt i USA. Han har imidlertid vært kjent for liberale synspunkter på viktige konservative saker som abort, homoseksualitet og forskning på stamseller, selv om Romney nå sier at han har endret syn.

En kandidat som kan dukke opp nærmere innspurten er South Carolinas guvernør Mark Sanford, som er en dyktig taler og en konsekvent konservativ. Men han er lite kjent utenfor sin hjemstat, og han sies ikke å ha gjort forberedelser til å stille som kandidat.

Liberale demokrater
Nåværende president Bush var en drivende kraft i å samle flere forskjellige religiøse grupperinger i en felles allianse, og han har beholdt en tett kontakt mellom sin administrasjon og disse konservative kristne. Alliansen er samtidig en pengesterk gruppering, som har plassert seg sentralt i det republikanske partiet - i hvert fall så lenge Bush er president.

Nå er de i et dilemma. Demokratene har to liberale frontkandidater, Hillary Clinton og Barack Obama, og republikanerne selv har ingen til å heve den konservative fanen. Og de vet med seg selv at deres kampsaker er kommet langt bak i køen av politiske spørsmål som velgerne skal ta stilling til.

Ennå er det vanskelig å se hvilke store, politiske saker valget i 2008 kommer til å dreie seg om, annet enn at krigen i Irak må bringes til snarlig opphør, og kanskje at amerikanerne må ta den globale oppvarmingen alvorlig. For de konservative kristne i USA kan det bli et vanskelig valg, men for resten av verden blir det interessant å se utfallet.