Meny

Lyttelua 5

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To butikksjefer i Platekompaniet og musikkansvarlig i ABC Nyheter har trukket Lyttelua godt ned over ørene. Her er resultatet av ukas lytting.

Lyttelua består av følgende musikknerder: Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika. Fredrik Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortinget. Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter.

Øyvind:

Soulsavers - «It's Not How Far You Fall, It's The Way You Land»

Mark Lanegans nye prosjekt er en høyst varierende affære der coverlåtene overgår originalmaterialet bortsett fra det enestående åpningssporet «Revival», en av årets mest besnærende og denne ukas desidert mest spilte trall. Også avslutningen, «No Expectations» (Rolling Stones), er av et format som gjør andre sysler vanskelig ved avspilling.

The Bees - «Octopus»

Slettes ikke ille oppfølger til slettes ikke ille «Free The Bees». Dette kan fort bli en av sommerens mest spilte skiver. Soul, reggae, psykedelia og funk blandet i en særegen og svært britisk gryte. Ikke ulikt The Beta Band og avleggerbandet The Aliens (slettes ikke ille den skiva, heller). Å høre «Lexus» rime på "Texas" er nesten verdt pengene alene. The Bees har potensiale til å levere en moderne klassiker!

Mountain Goats - «Get Lonely»

Konserten på onsdag var et eksempel på hva terningkast fire er laget av. Det er ikke det siste albumet til gærningen John Darnielle. Oppvarmingslytt på denne avslørte en aldri så liten oversett skatt, med tekster av en annen verden om de ikke fullt så enkle ting i denne verden.

CocoRosie - «The Adventures Of Ghosthorse And Stillborn»

Har gitt denne tid, Fredrik (jfr «lyttelua 4»), og den sitter som et nakkeskudd. Underlig beatsorientert nufolk på den rette sida av eklektisismens egg som fungerer aller best med lyttelue eller headset, men som også vekker nysgjerrigheten hos kjøpesentertravere på jakt etter film til påsketur. Ting kan tyde på at jeg må bite i det sure eplet og sjekke ut de foregående utgivelsene, som tidligere har blitt avskrevet på grunnlag av navn, cover og mentalitet som oser av navlebeskuende indie. Med gjestespill fra Devendra Banhart og Antony Hegarty. I salg rett over påske.

Pentangle - «The Time Has Come»: 1967-1973

Påskens førsteprioritet er å komme seg gjennom denne nye boksen med underlig gammalfolk spilt av folk som har sjukt peiling. Skumlytting på førstedisken gjør at jeg føler meg sikker på at jeg vil ende opp som et bedre menneske etter høytiden - og det sier jeg ikke for å tøffe meg. Dette er pensum. Dessuten er boksen ganske billig.

Wilco - «Sky Blue Sky»

Lyttelua 1-4 minner til tider om Flåklypa Tidende, der leserbrev ofte ble besvart og nye leserbrev kommenterte dette igjen i de samme utgavene. Nå skjer det igjen. Påskens førsteprioritet for undertegnede ser nemlig ut til å endre seg i det tonene fra Wilcos nye fyller lyttelua for første gang. Inntrykket etter ti minutters lytting er mer pop og Dire Straits enn støy og Sonic Youth. Følg denne spalten for ukentlige rapporter om årets mest imøtesette utgivelse. I salg 14/5.

Fredrik:

Marissa Nadler - «Songs III: Bird On The Water»

For en stemme! Det er det første du legger til ved første møte med Marissa. Deretter kommer dessverre det ujevne materialet på hennes tredje album for en dag. Og hvor mange nu-folktrubadurer går det på det berømmelige dusinet? Fjorten? Tjue? Plateselskapet Peace Frog prøver å selge inn Marissa som en «slow burner», hvor alle delikate vendinger, subtile detaljer og solide låter kommer etter gjentatte lytt. Vel, jeg har prøvd. Morra og kvelds. Både full og edru. Det hele lar vente på seg, men så var det denne stemmen, da. Utrolig.

Dead Meadow - «Dead Meadow»

Dette er Washington D.C-trioens første album fra 2001, og blant de som kjenner dette bandet godt, er deres selvtitulerte debut fortsatt deres beste. Jeg er ikke en av de med inngående kjennskap til bandets diskografi, men ble ganske rask overbevist. Å putte Dead Meadow i den for lengst utslitte stonerrock-bagen vil være for enkelt. Jo da, bandet henter tydelig inspirasjon fra hardrockhelter fra syttitallet, men her er også andre referanser: Pink Floyd rundt 1970, Hawkwinds repeterende jamming, og mer mystiske og innadvendte innslag et sted mellom Led Zeppelins «No Quarter» og Neil Youngs «See The Sky About To Rain». Dette spennet mellom tung, hypnotisk riffing og roligere, mer meditative passasjer gjør «Dead Meadow» til noe ekstra. Platens midtpunktum er den drøyt ni minutter lange «Beyond The Fields We Know» - mesterlig H.P. Lovecraft/Tolkien-rock i mine ører.

Turbonegro - «Do You Do You Dig Destruction?»

«Demolition is coming back in vouge! Negativity is knocking on your frontdoor!» Prima formelrock dette her, hvilket betyr det motsatte av «original», «nyskapende rock». Så mens alle vi aspirerende «kulturjournalister» konkurrerer om hyppigst bruk av påske- og vårsolametaforen i skriveriene våre, så kan jo DU laste ned denne smakebiten fra Follos fineste på Telenor sine hjemmesider (Snakk om subversiv virksomhet!). Nytt album fra Turbo i juni.

Melvins - «Bullhead»

Post-Black Sabbath. Post-Black Flag. Men Pre-Nirvana. Altså tung, aggressiv, alternativ rock fra sent åttitall. For min egen del betydde det post-fingerpuling men pre-grunnfag og pre-barnebidrag. Ah, ungdommens år. Når dette skrives skal Melvins straks spille på Rockefeller. Mye har skjedd siden deres eneste virkelige mesterverk «Bullhead» fra 1991. De nådde sitt kunstneriske høydepunkt med dette, deretter var de innom Warner og behagelig majorlabeltilværelse på midten av nittitallet. De var «grungegudfedre» og gitarist Buzz var et øyeblikk påtenkt gitaristjobb i Nirvana. Siden den gang har de fira på både krava og kvaliteten og fått hjelp av selve sjefsdøllingen Mike Patton, noe som har resultert i en imponerende rekke med slappe, kjedelige plater. Den dype nihilismen fra ungdomsåra har blitt erstattet med lettvinte avantgardepretensjoner og støgge platecovre. Men nå var ikke «A (Senile) Animal» fra i fjor så aller verst, og et utrolig liveband har de alltid vært. Jeg stikker på Rockefeller og mimrer. Fingerpuling blir det neppe, men det må jo være lov å håpe på noen gamle hits.

Espen:

Store deler av uken er blitt tilbrakt i Stockholm i nærkontakt med Sveriges beste band Eldkvarn, som hadde release i Sverige på sitt nye album «Svart Blogg» på onsdag. Herlige dager for undertegnede, som fikk oppleve to korte, men suverene konserter der bandet fremførte flere av de nye låtene. Anmeldelse av «Svart Blogg» og intervju med Kung Plura kommer til uka. Med meg på turen hadde jeg følgende album:

Danny & Dusty - «Cast Iron Soul»

Da denne ramla ned i postkassa spurta jeg inn og slang på meg øretelefonene. 45 minutter og ni sekunder senere satt jeg med foldede hender og tittet på bildene av Steve Wynn og Dan Stuart. 22 år etter den forrige skiva har gutta fra Dream Syndicate, Green On Red og Long Ryders overgått seg selv. Låter som «Last Of The Only Ones», «Raise The Roof» og «New York City Lullaby» er så bra at jeg må bite meg i armen. Et must for alle som liker americana, rock og country. Gutta spiller for øvrig på Down On The Farm til sommeren. Møteplikt!

Fountains Of Wayne - «Traffic and Weather»

Sånn skal det låte, gutter. Powerpop møter rock møter country. Melodiøse og deilige låter som garantert vil bli spilt mye i sommer i selskap med kald øl og grønn oliven under en parasoll ett eller annet sted i Italia. Minner tidvis om Cheap Trick, bare mer poppete. Får meg også til å tenke på gode, gamle Gilbert O'Sullivan. Og Pernice Brothers. «Traffic and Weather» kan fort lure seg inn på årets liste. Låtene «Fire In The Canyon» og «I-95» spiser napoleonskake døgnet rundt. Og jeg blir aldri mett.

Bright Eyes - «Cassadaga»

Kun en kjapp gjennomlytting er nok til å fastslå at dette holder i massevis. Conor Oberst har med seg fintfolk som Gillian Welch og M. Ward. Obersten tråkker fremdeles rundt i prærielandskap, selv om han av og til får meg til å tenke på Waterboys. Elekronikan er lagt på hylla, og strykerne er hentet ut av skapet. Minner umiddelbart om en blanding av Ryan Adams og en ung Warren Zevon. Utvilsomt et album som vil vokse seg stort og sterkt. Også breker han så kult, den godeste Conor.

Sylvain Sylvain - «Sylvain Sylvain»

Kjøpte denne på Skivfönstret i Stockholm. En utrolig fet platesjappe drevet av ildsjeler med sans for god musikk. Som for eksempel New York Dolls-gitaristen Syl Sylvains soloalbum fra 1979 som endelig er tilgjengelig på cd. Ingen klassiker, men låter som «Teenage News» og «Without You» treffer fremdeles like godt. Minner nå og da veldig om en ung og viril Mink DeVille. Tidvis lekkert, med andre ord.

Eldkvarn - «Svart Blogg»

Et band som aldri slutter å overraske. «Blues för Bodil Malmsten» og «Fulla för kärlekens skull» er låter for evigheten. Discotrilleren «En ledig man» er musikk skapt for 2007. Og ja, du kan glede deg.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus