Laura Veirs: «Saltbreakers» (Nonesuch/Warner)Søtt, salt og solid
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Som mann er jeg vanligvis litt skeptisk til plater av unge kvinnelige soloartister med piano- eller gitarbasert musikk. Min erfaring er nemlig at det de leverer ofte blir så personlig, vart og intimt (enten musikalsk, tekstlig eller begge deler) at man må være kvinne selv for helt å kunne sette pris på det. Laura Veirs klarte med sitt album «Year of Meteors» (hennes femte) i 2005 å overvinne denne skepsisen, og albumet har en solid plass i hylla mi. Frøken Veirs lager smådrømmende, halvakustisk indiepop i gate med Bright Eyes og Sufjan Stevens, og er nå aktuell med albumet «Saltbreakers».
Musikken til Laura Veirs styrkes veldig av at hun har et godt band i ryggen, som hun stadig lar slippe til. Dermed unngår hun lett den nevnte intimiteten som preger altfor mange kvinnelige soloplater. Det er ikke til å komme fra at store deler av denne plata er rolig, men det gjøres med verdighet og instrumentering som gjør at det ikke låter klamt.
«Saltbreakers» er en plate fylt med fin og variert indiepop. Den er rik på gode melodier, og instrumenteringen er sjelfull og uforutsigbar, med innslag av kor, strykere, blåsere og klokkespill. Det blir aldri fantastisk, men holder jevnt over veldig god kvalitet. «Don't Lose Yourself» er det første høydepunktet, en fin låt som overraskende nok drives av en elektronisk beat. «Cast a Hook in Me» er en annen flott sang, spesielt er refrenget her veldig bra. Det nevnte koret dukker opp i «To The Country», en rolig gladlåt som stilmessig kunne ha glidd inn på Illinois-plata til Sufjan Stevens.
Tekstene er behagelig subtile og poetiske, og flere av dem preges av maritime temaer og symbolikk. Det maritime temaet preger også coverdekorasjonen, og man kan bli fristet til å kalle plata et konseptalbum. Og konseptalbum liker man jo.
Variasjonen av stemning på låtene løfter «Saltbreakers» veldig som album. Det er stor avstand mellom den blide, allsang-inspirerende tittellåta til den vemodige, nedstrippede «Wrecking» både i humør og instrumentering. Selv om Veirs' stemme i utgangspunktet ikke låter så imponerende, er den karakteristisk og overraskende fleksibel. Hun tilpasser syngestilen til den aktuelle stemningen, og er ikke redd for verken å hviske eller smårope. Dette gir en menneskelighet og troverdighet som plata nyter godt av. Når bandet hennes i tillegg følger og utfyller hennes uttrykk på upåklagelig vis, blir dette et slitesterkt album.
«Saltbreakers» står ørlittegrann tilbake for forgjengeren «Year of Meteors», men er et jevnt og solid album. Laura Veirs og hennes band har definitivt funnet sitt uttrykk, og det er en stil jeg liker godt: Lett, fin og drømmende indiepop for alle kjønn.
