Timbaland: «Shock Value» (Interscope/Universal)Klonene er tilbake
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Timbaland, eller Timothy Z. Mosley om du vil - startet det som skulle vise seg å bli en eventyrlig karriere, som dj i Virginia. På kveldene spilte han skiver, og på dagen lagde han rytmer med sitt lille Casio-keyboard. Da Missy Elliot hørte beatsene til daværende «Dj Timmy Tim» var hun overbevist om at hun ikke ville, eller kunne - jobbe med noen andre. Siden har det tette samarbeidet sørget for uttallige billboardplasseringer, og Missy Elliot får ikke lovprist Timbaland nok.
For noen år siden skjedde det en voldsom omveltning i amerikansk musikkbransje - da Pharrell Williams, som en av de første produsentene noensinne, ble mer aktuell og interessant som artist enn som produsent.
Da Pharrell og medprodusent Chad ga ut skiva «The Clones» i 2003 - som var en samleskive med alle hitene de hadde produsert de siste par årene, var rolleskiftet komplett, og produsenten var den nye stjerna.
På mange måter er dette åpenbart et album som aldri vil bli bra nok.
Det er som den eldste sønnen, han kan gå på Harvard, se ut som en million og lage verdens mest fantastiske middager - så lenge han ikke er gift er det fortsatt ikke godt nok. Og når kona kommer, ja - da bør et barn komme snart, ellers er det fortsatt ikke bra nok. Med en stjerneprodusent som Timbaland er det umulig å bli fornøyd. Det beste er nemlig aldri bra nok.
Det tok sånn cirka fem minutter før den første singelen, «Give it to me» med Justin Timberlake og Nelly Furtado som gjester - banket ut på alle dansegulv verden over. Timbalands unike rytmesans, uoverjordiske musikkforståelse og asymetriske logikk fenger like mye nå, som for nesten 10 år siden.
Lydbildet han ble så kjent for gjennom Justin Timberlakes skive «FutureSexxx/LoveSounds» er så absolutt til stede her, på låter som for eksempel «Boardmeeting», men hvis du har fulgt Timbaland litt lenger enn det siste året, hvor han sveipet Pharrell-tronen som beste og mest brukte produsent, er jeg sikker på at du kjenner det igjen i låter som for eksempel Lil Kim´s «The Jump Off». Forskjellen er at han har «pitchet» lyden opp, eller altså gjort hele lydbildet kjappere. Den nye trenden av hiphop møter trance-aktige lydbilder har Timbas signatur over hele seg.
Det er noen helt åpenbare hits på denne platen, men det betyr ikke at de andre låtene ikke er fantastiske. Dette albumet er som et barn. Når det er nyfødt, er alle SUPERentusiastiske bare over dets eksistens.
Deretter vil noen bitre tanter hviske og tiske om at det ikke akkurat er et pent barn. Deretter vil barnet vokse, ta sine første skritt og holde skjeen selv. Før du vet ordet av det er selv de bitre tantene helt fjollete i sin entusiasme over det vakre geniet. Denne skiva kommer nemlig til å vokse over tid.
