Stjerneskuddet Jamie T

Jamie T er i skuddet. Svært populær i hjemlandet England, nye låter i hodet og akkurat hjemvendt fra en liten turnè i USA som han er veldig fornøyd med selv om amerikanerne hadde litt problemer med forstå aksenten hans.

21 år gamle Jamie T fra Wimbledon er en underlig musikalsk skrue som mikser nåtid og fortid på en fortreffelig måte. Blander du The Clash, Billy Bragg, The Specials og Ian Dury med The Beastie Boys, Lilly Allen og The Streets begynner du å nærme deg Jamie Ts musikalske univers. Hip-hop, soul, rock, og pop bytter blod på en underfundig, spennende og troverdig måte som fungerer overraskende bra. Jamie Ts debutalbum «Panic Prevention» er ganske enkelt et finfint album med hysterisk bra låter som «Salvador», «Calm Down Dearest» og «Sheila».

På coveret av «Panic Prevention» sitter Jamie i et rom omgitt av plater, kassetter og bilder av heltene på veggen. Som for eksempel minst to platecovere av Ian Dury og et bilde av den gamle Clash-helten Joe Strummer.

- Coveret er et bilde av rommet der jeg spilte inn en del av låtene på albumet, faktisk. Et rom jeg fylte med ting som har betydd noe for meg gjennom årene. Ting fylt med gode minner. Ian Dury for eksempel, er en fantastisk artist som har inspirert meg ganske mye opp gjennom tiden. The Beastie Boys, The Clash, The Gladiators, Desmond Dekker, Gomez, Don Drummond, Bran Van 3000 og The Specials, er andre band som også har inspirert meg. Nå for tiden hører jeg mye på funk og Bob Dylan. Da jeg var yngre likte jeg ikke Dylan så godt, men nå er det stikk motsatt. Jeg hører også en del på nyere artister som Bright Eyes, Willy Mason og Regina Spector.

- Hva med Billy Bragg?

- Billy Bragg begynte jeg å høre på for cirka fem år siden og jeg er spesielt glad i kjærlighetssangene hans. Men også evnen hans til å lage enkle, men gode låter, er noe jeg verdsetter høyt. Jamie forteller også at han foretrekker Braggs egen versjon av «A New England» som Kirsty McColl hadde en hit med i England på 80-tallet. Men at han selvfølgelig også digger McColl og hennes samarbeidpartnere The Pogues.

Med tanke på at Jamie tross alt bare er 21 år spør jeg litt forsiktig om han har hørt om Dexys Midnight Runners. Noe som får stemmen i telefonen til å utbryte: - Have I ever listened to Dexys? etterfulgt av en fornøyd latter. - Selvfølgelig! For et fantastisk band. «Searching For The Young Soul Rebels» er et suverent album. Når jeg spør Jamie om to favorittalbum bruker han ett sekund på å svare.

- «London Calling» og «Glee» av henholdsvis The Clash og Bran Van 3000. Det knytter seg mange gode minner til «London Calling» som er et mer subtil og variert album enn de foregående Clash-skivene som jeg også digger.

Jamie T lager enkel, men svært melodiøs musikk. Særlig stemmen hans er med på å forme det musikalske uttrykket.

- Fordi jeg ikke er så flink til å spille instrumenter er jeg avhengig av å fremføre melodiene med stemmen. Jamie gliser gjennom telefonrøret. - Jeg begynte med å spille bassgitar, men lærer meg for tiden å spille gitar; noe som ikke går så veldig bra. Jamie forteller også at han liker å spille inn musikk på kassetter, som han av og til deler ut på konsertene sine. Han er nå kommet til volum 5.

- Jeg vokste opp med å spille inn samlekassetter, som etter hvert ble erstattet med brente cd'er. Selv foretrekker jeg kassetter, for da er man tvunget til å høre gjennom musikken på en annen måte. Det er ikke så lett å hoppe over låter som på en cd. For ved å høre sanger man i utgangspunktet ikke liker flere ganger, resulterer det kanskje i at man til slutt liker dem.

Jamie T kjøper sjelden musikk fra internett. Han foretrekker å eie en cd eller Lp-plate.

- Jeg liker å studere coveret og lese tekstene. Kjøper du en cd eier du den for alltid. På iPoden min har jeg på sett og vis for mange valgmuligheter, hvilket resulterer i at jeg ofte hopper over mange låter, avslutter Jamie som altså spiller på Blå i kveld. Og er du heldig har han med en kassett til deg.