Meny

Black Sabbath: «The Dio Years» (Rhino/Warner)

Himmel og Helvete

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Glitrende samleplate fra Black Sabbath mk II. Og tre helt nye låter!

Påstand 1: Tony Iommi ER Black Sabbath. Ozzy Osbournes bidrag på bandets åtte første plater er uvurderlige, misforstå meg rett, men det var Iommis låtskriverkunst og distinkte gitarspill som definerte Black Sabbath og skapte sjangeren Heavy Metal.

Påstand 2: Black Sabbath ble bedre uten Ozzy. Og da mener jeg naturligvis slik de låt med Ozzy mot slutten. Deres seks første skiver er uangripelige klassikere, men pila pekte utvilsomt nedover fra 1975. Og for all del, Ozzy ble bedre uten Sabbath også, noe hans «Blizzard Of Ozz» fra 1980 viste med all tydelighet.

Nå begynner jeg å nærme meg poenget her. For i samme år slapp et revitalisert Black Sabbath «Heaven And Hell», en av 80-tallets største klassikere. Ronnie James Dio, mest kjent fra Rainbow, var hentet inn som ny vokalist og Martin Birch (Deep Purple, senere Iron Maiden) skrudde lyd. Mitt forhold til Sabbath startet her, noe som selvsagt farger min hengivenhet til nettopp denne besetningen. I tillegg anser jeg Dio som en av de aller beste vokalistene gjennom tidene, samt en god tekstforfatter. Han har fått mye tyn for å synge om drager og regnbuer, men har faktisk ofte et underliggende sosialt budskap i tekstene sine.

«Neon Knights», «Lady Evil», «Heaven And Hell», «Die Young» og «Lonely Is The Word» er med her. Akkurat de jeg ville ha valgt selv.

Etter «Heaven And Hell» forlot Bill Ward skuta, og inn steppet Vinny Appice. «Mob Rules» fra 1981 fulgte forgjengerens oppskrift og er helt på høyden kvalitetsmessig. Herfra hentes «The Mob Rules», «Turn Up The Night», «Voodoo» og «Falling Off The Edge Of The World». Dette er kongelåter, men min eneste kritikk av denne samleplaten kommer her: Hvor er «The Sign Of The Southern Cross»? Dette er da en av denne besetningens sterkeste låter!?

Etter den påfølgende turneen var det tid for konsertalbum. Allerede før «Live Evil» (legg merke til palindromet) ble sluppet i 1982 hadde Dio og Appice forduftet. Dio fikk senere med seg Appice i eh... Dio, mens Sabbath kastet seg ut i en veritabel medlemsbyttekarusell. Splittelsen var langt fra vennskapelig og de fleste historiene forteller om uenighet vedrørende miksingen av platen. Det er uansett en god liveplate, og for de av dere som hittil har savnet «Children Of The Sea» på denne samlingen - her er den i liveversjon.

Ti år senere samles overraskende nok Iommi, Butler, Dio og Appice igjen. Albumet «Dehumanizer» gis ut i 1992 og fremstår som deres kanskje tyngste utgivelse noensinne. Platen har mange gode øyeblikk, men jeg falt aldri for produksjonen til Mack. Siden «After All (The Dead)», «TV Crimes» og «I» er tre av de beste kuttene på platen, passer det bra at nettopp disse er funnet en plass verdig på denne samlingen.

Historien gjentok seg da Dio nektet å være med da Black Sabbath skulle spille før Ozzy på Ozzfest. Han forlot bandet igjen, og Rob Halford fra Judas Priest steppet inn på denne ene konserten. Ozzy sang noen låter med bandet og kimen til originalbesetningens gjenforening i 1997 var sådd.

Nå har vi endelig kommet til selveste rosinen i pølsa - de tre nye låtene. Da Rhino bestemte seg for å slippe en samleplate fra Dio-perioden, fant Iommi ut at det kunne være stas å fylle på med noe ferskt materiale. Ronnie tente på ideen, og disse to skrev de tre låtene sammen. Geezer Butler fant etter hvert ut at han ville være med på innspillingen, noe også Bill Ward var tiltenkt å være. Da han trakk seg ble det nok en gang naturlig å tilkalle den alltid tjenestevillige Vinny Appice. Slik låter det:

«The Devil Cried»: Fantastisk låt, og den beste av de tre. Relativt seig, med karakteristisk Iommi-riffing. Og da snakker vi riff han har plukket fra absolutt øverste hylle. Dio, som er 64 år (!!!), synger som en gud og låten er en naturlig sammensmelting av det de to herrer har foretatt seg de senere år. Som om Dio skulle ha sunget på solomaterialet til Iommi, eller Iommi spilt gitar i bandet til Dio.

«Shadows Of The Wind»: Blytung sak som viser at urfaderen av doom-metal fortsatt vet hvordan det skal gjøres. Nok en fantastisk vokalprestasjon av Ronnie, på en låt som vokser for hver gjennomhøring. Geezer og Vinny legger for øvrig et bunnsolid komp på alle disse låtene.

«Ear In The Wall»: Et kutt med ganske bra tempo, der særlig Geezer dominerer med sitt eminente basspill. Tøff riffing fra Tony også naturligvis, men generelt er nok dette den minst iørefallende av de nye låtene. Denne vokser imidlertid også stort.

Bandet skal ut og spille live i forbindelse med slippet av denne samleplaten, da under navnet Heaven And Hell. Black Sabbath lever som kjent videre som konsertattraksjon med Ozzy som vokalist. Heaven and Hell vil uansett sparke godt i fra seg, og beviser her at de har et fantastisk materiale å øse av. De tre nye låtene vil passe glimrende inn i settet.

Konklusjon: Glimrende låtmateriale, nesten optimalt utvalgt. Flott restaurering av lyden og god produksjon på de nye sporene. Stilig cover. Rhino/Warner kan dette med samleplater. Venter spent på «The Gillan Year»!

Karakter: 9 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus