Meny

Lyttelua 4

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To butikksjefer i Platekompaniet og musikkansvarlig i ABC Nyheter har trukket Lyttelua godt ned over ørene. Her er resultatet av ukas lytting.

Lyttelua består av følgende musikknerder: Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika. Fredrik Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortinget. Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

Øyvind:


J Dilla - «Ruff Draft»

Sjelfull hip hop en trenger ei god lyttelue for å fullt utbytte av, men som også fungerer godt i andre sammenhenger. Mesterlige beats som ikke slutter å overraske. En plate som er lett å like og vanskelig å bli lei. Sjelden vare, men så kom det også fra en sjeldent talentfull kar på toppen av karrieren. Fire år etter at den første gang ble gitt ut, er «Ruff Draft» tilgjengelig på CD for oss som ikke alltid klarer å følge med i svingene.

She's Spanish, I'm American - «She's Spanish, I'm American»

Prosjektet til Josh Rouse og dama viser at den evig underkjente låtskriveren ikke har mistet teften. Fem fine låter på denne EP'en som har vært tilgjengelig på iTunes i en evighet, men som nå kan kjøpes for en billig penge i en god platebutikk nær deg. Kjøp samtidig med deg minst tre andre plater med Josh Rouse og pass godt på dem; det finnes ikke mange som han nå om dagen.

Warren Zevon - «Excitable Boy»

Jeg trodde ærlig talt ikke det var mulig å høre så mye på en plate etter så lang tid. «Excitable Boy» har stått i hylla nesten siden den kom ut (og jeg ble født), men med denne ukens relansering gjorde den comeback under lyttelua - og ble der. Tre-fire daglige doser har det blitt denne uka. Anmeldelse av denne og de to andre nylig reutgitte Zevon-platene finner du her.

Plainsong - «In Search Of Amelia Earhart»

Iain Matthews dannet Plainsong i 1972 etter å ha forlatt Fairport Convention og Matthews' Southern Comfort. Kort tid etter kom dette albumet som forener britisk folkemusikk og amerikansk vestkystlig countryrock med stort hell, om ikke kommersielt. Verden var kanskje ikke klar for et konseptalbum om den kvinnelige flygerlegenden? Obskure coverlåter og eget materiale flettes sammen til en durabelig glemt skatt som kan minne om mye av det også Gene Clark bedrev for lukkede ører på denne tida.

Catherine Howe - «What A Beautiful Place»

I den vidunderlige Numero-serien kom denne plata for et par måneder siden, og selvsagt er det igjen snakk om både lost treasure og vinyl fra søttitallet. Musikken kan beskrives som symfonisk britisk folk med tendenser mot jazz og har en merkbar beroligende effekt ved fylleangst.

Fredrik:


Finlay Brown - «Seperated By The Sea»

Referansene er helt riktige her: David Crosby, Bert Jansch og Nick Drake. Men Finlay mangler den tekniske briljansen, originalitet og ikke minst mystikken til disse. Finlay synger forsiktig, fint, enkelt og banalt om verdens urettferdighet, om livet på landet og dets fortreffelighet, om de «falske» folka i storbyen og selvfølgelig kjærligheten. Derav tittelen. Platen er visstnok et musikalsk forsøk på vinne tilbake sin danske kjærlighet. I all hovedsak byr «Seperated By The Sea» på gitardrevet, akustisk pludring, men dette brytes heldigvis opp enkelte ganger med forsiktig bruk av strykere og perkusjon, en obo, taktfull bruk av steelgitar og varsomme vokalharmonier. Og det finnes absolutt høydepunkter her: På både «The Lonliness I Fear», og «Paperman» nærmer Finlay seg de gamle mesterne. Og når tempoet settes opp på «Losing The Will to Survive» blir dette et betimelig avbrekk fra dette stillestående melodramaet. Og nesten helt til slutt kommer jammen meg et tilløp til et freak-anthem: «Don't You Know I Love You» - sju strake minutter med både et festivalvennlig refreng, dronete sitarbruk og eksotisk banjoklimpring.

Ben Westbeech - «Welcome To The Best Years Of Your Life»

Platesamler, DJ og musikkelsker Gilles Peterson fortsetter sitt livslange prosjekt: Jakten på «the perfect beat». Dette innbefatter selvfølgelig også oppstarten av et eget plateselskap. Brownswood Recordings så dagens lys i fjor og ble godt introdusert med samleren «Brownswood Bubblers». Den innholdt flere spennende bidrag fra den engelske kontemporære soulscenen. Et av sporene var Ben Weestbeech' «Nothing Else» - en opprømt og lett soulsnutt som utpekte seg. Den er også å finne på Bens debut, selvfølgelig utgitt på Petersons «Brownswood»-etikett. Dette er positiv og vårblid musikk som forsøker å forene hvit soul, pop, jazz og elektronikk. Det må innvendes at «Welcome....» kanskje er i lengste og jevneste laget, og all den musikalske variasjon som vi hadde blitt lovet i forhåndsomtalen uteblir. Men faen heller, dette er pirk, og jeg tror fort at dette kan bli en favoritt når parklivsesongen setter inn for alvor om et par måneder.

CocoRoise - «The Adventures Of Ghosthorse And Stillborn»

Denne må jeg komme tilbake til, gitt. Er det et mesterverk? Er det bare tull? Er det begge deler? Etter første gjennomlytt er det klart at søstrene Bianca og Sierra Cascady har laget både et høyst originalt popalbum, og en ambisiøs sangsyklus som henter inspirasjon fra klassisk musikk og annen «kunst». CocoRoises tredje album kommer 10. april. Følg med.

Puma - «Isolationism»

Og her er årets påskekrim. Svært skummel, nervepirrende og krevende improvisert jazz fra ny norsk trio på ny og norsk jazzetikett (Bolage). Opplev dette beistet i levende live på Belleville 17. april.

Diverse artister - «New York Latin Hustle»

Soul Jazz Records har siden nittitallet levert en rekke samleplater med ,eh, soul, jazz, reggae, postpunk og musikk midt i mellom alt dette, dog med mer og mer ujevn kvalitet de senere årene. Denne, som fokuserer på latinsk jazz, funk, boogaloo og disko fra New York fra sent sekstitall og tidlig syttitall, er noe uryddig sammensatt, og dessuten altfor lang. Hvor mye kubjelle kan du klare du, lissom. Men enkelte «nuggets» er jo her: Nature Zones «Porcupine» er nesten rørende enkel og minimalistisk disko, i Ray Barrettos «Abidjan» hører jeg afrikanske avtrykk i den ledige jazzen. Og «Dancin' and Prancin» av Candido er stupid og genial musikalsk nonsens jeg lett lar meg sjarmere av.

Espen:


The Holloways: «So This Is Great Britain?»

Mange vil hevde at det for tiden spys ut i overkant mange britiske band som lager punkete pop'n'rock. Som for eksempel The Fratellis, The View og Little Man Tate. Jeg derimot tar imot med åpne armer. The View er så langt blant årets beste utgivelser i mitt anglesaksiske hode. «So This Is Great Britain? føyer seg inn i rekken av album forhatte NME og jeg digger. «Two Left Feet», Re-invent Myself», «Most Lonely Face» og «Diamonds and Pearls» er låter selv Sinnataggen må smile av.

Son Volt: «The Search»

Jay Farrar, som sammen med Jeff Tweedy (Wilco) styrte skuta i etter hvert legendariske Uncle Tupelo, viser styrke på Son Volts nye album. Og det var på tide. For mens den gamle kompisen Tweedy skyter fra hofta hver gang, har Farrar hatt en lei tendens til å virre rundt i et heller kjedelig landskap. Låta «The Pictures», utstyrt med fete blåsere, må være en av Son Volts beste låter noensinne og får meg til å tenke på Van Morrisons fantastiske «Bright Side Of The Road». «Beacon Sou»l høres ut som tidlig R.E.M og «Highways And Cigarettes gjør meg røyksugen. «The Search er et ujevnt, men bra album.

Sällskapet: «Sällskapet»

Thåström kjører hardt og gir fullstendig pokker i kommersielle hensyn. Er du blodfan vil du selvfølgelig digge denne musikalske reisen som kan beskrives som industri-indie skapt i folketomme gater og nedlagte industribygninger. Skikkelig Pompel & Pilt musikk. Nina Ramsby bidrar med vakker vokal på en av låtene. I salg fra mandag.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus