Draumir - «The Island» (Mercury/Universal)Deilig høstmusikk
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Les ukens musikkanmeldelser her
Dersom jeg hadde jobbet i Draumirs plateselskap, hadde jeg mest sannsynlig spart denne utgivelsen til høsten. Det er nemlig slik musikken føles, som deilig, sval mot nærmest kjølig høstmusikk. Det er elementer av klassisk knallblå jazz, men også folkemusikkinspirert, rockete pop. Fiolinist Cornelius Reines ble i bandets ungdom omtalt som en reinkarnasjon av Ole Bull, og til tross for at legenden fra Bergen muligens ikke har tatt bolig i Draumirs fiolinist, er det utvilsomt fantastisk og eksperimentell lek med strykere.
Vokalen er myk og nærmest langdryg uten å være kjedelig, sutrete eller påtatt mild og myk. Stemmen til Alexandra Bråten ligner nesten litt på Silje Nergård. Og selv om Bråten kanskje aldri vil bli blandt Norges 10 beste vokalister gjennom tidene, er det ingen tvil om at hun synger helt fantastisk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEn av favorittene mine er rolige «On The Air», som er så sår og sart at den treffer meg midt i hjertet. Selv om Oslo bader i sol får jeg en slags høstmelankoli i meg, som er like deilig som den er vond. At musikk kan påvirke følelses spekteret på den måten ser jeg på som utelukkende positivt, til tross for at jeg muligens ikke kommer til å spille «The Island» helt i hjel før høsten kommer. Den mer opptempo og energisk «Black Smoke»har fantastiske strykerpartier som utvilsomt kommer best til sin rett når den spilles høyt. Skikkelig høyt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«The Island» minner om så mangt, uten at man helt kan sette fingeren på hva. Akkurat som en nydelig matrett hvor man kjenner flere av ingrediensene, men ikke klarer å skille dem. Jeg føler jeg delvis har klart å sette fingeren på noe. Det er litt John Lennon, en klype Kate Bush, noen dråper Gåte og et par deler Madrugada - om ikke annet enn for at vokalen kan minne om en litt mindre karakteristisk Sivert Høyem.
Uansett er dette en plate du burde ha. Jeg liker skiver jeg aldri hadde gjettet var norske om jeg ikke hadde lest det i coveret før jeg satte den på. Mest sansynlig kommer «The Island» ikke helt til sin rett før i september/oktober, selv om den absolutt vil gjøre nytte for seg på regnfulle dager i sommer også.
