Meny

Frost - «Love! Revolution!» (FrostWorld Recordings/VME)

Iskaldt

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter John Lennon og Yoko Uno er jeg i utgangspunktet svært negativt innstilt til kjærestepar som lager musikk sammen. Men Aggie Peterson og Per Martinsen er absolutt inne på noe.

Aggie Peterson, bedre kjent som Aggie Frost, har gitt opp solokarrieren, og det var kanskje like greit. Med kjæresten og tidligere teknoguru Per Martinsen på laget, har soundet blitt tightere, mer spesielt, eller unikt om du vil. Det er ingen tvil om Frost er flinke. Innen sin sjanger er de til og med store. Men jeg slenger fortsatt ikke ræva i taket.

«Love! Revolution!» er dessverre akkurat like midt på treet som jeg hadde fryktet. Tekstene er påtatt dype, og Aggies vokal ligger som et mørkt, døsig og blurry slør over Per Martinsens relativt kule beats. Den fine kombinasjonen av tekno møter elektro kler Aggies sløve stemme. Men likevel får jeg den følelsen jeg fikk første gang jeg var på en stor klubb i utlandet der alle drakk vann og jeg ikke skjønte hvorfor. Det er kanskje ikke uten grunn at duoen Frost er stor i utlandet, men aldri egentlig har gjort seg bemerket for den gemene hop her hjemme i Norge.

Med noen få unntak er låtene relativt like, og man kan si at de sklir inn i hverandre på en fin måte. Eller man kan si at det er en kjedelig skive. Låter som «Sleepwalker» gir meg nærmest frostroser i kinnene til tross for at jeg allerede er litt solbrent på grunn av vårsolen i hovedstaden. Hvis du kan se for deg Nord-Norge på sitt vakreste, at du sitter og ser utover endeløse, snekledde fjell og hører på Robert Miles med «Children», er jeg ganske sikker på at du klarer å fange følelsen i denne låta. Hele albumet er ironisk nok iskaldt, men det er ikke ment negativt. Låta «Messages» er funky og Martinsen leker seg med elektrolyder som funker helt utrolig bra. Man liker det instinktivt, og likevel minner det ikke om noe man har hørt før. Inntill Aggies Briskeby-Lises liknende vokal kommer inn, er låta fantastisk.

Men til tross for at Aggie utvilsomt har banet vei for kvinner innen musikkmiljøet siden 90-tallet, at hun er smellvakker og at hun har baller av stål i et mannsdominert miljø - kan hun rett og slett ikke synge som en gud. Tekstene er veldig påtatte, de kjennes enkle og samtidig blaserte ut, av typen: Jeg er så dyp og har sett så mye skjønnhet og smerte - og nå skal jeg fortelle deg om det med mine delvis manglende engelskkunnskaper. Det høres ut som om det er skrudd så mye på vokalen hennes at jeg ville kviet meg for å se det live. Helhetsmessig sitter man igjen med en kjølig følelse, musikken er frost, og sånn sett kan man ikke annet enn å bøye seg i støvet for den musikalske metaforen. Jeg blir tidvis rolig og harmonisk av skiva. Men jeg klarer likevel ikke å kvitte meg med følelsen av at det i hovedsak er Martinsens verk.

Dette er åpenbart ikke et album som kommer til å bli skrevet inn i Norges-historien. Kanskje er problemet er at jeg kommer fra Østlandet og ikke har spesielt nært forhold til snø. Eller at jeg gikk på engelsk skole da jeg var liten og rett og slett blir litt flau av nordmenn som synger på engelsk uten egentlig å mestre språket.

Karakter 4/10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus