Et liv uten anger

Karakter 8 av 10

Edith Piaf rakk kun å bli 47 år, men filmen «La Vie en Rose» viser at hennes korte liv hadde nok drama, tragedie og suksess til å få den mest skandaløse rockestjerne til å se ut som en skolegutt.

Filmen er en hyllest til den spede damen som fikk kallenavnet «Spurven». Men regissør Olivier Dahan er ikke redd for å grave seg ned i Piafs grumsete side. Vi blir kjent med en sanger som var dypt avhengig av både dop og alkohol. Hun herset med sine medarbeidere og skjelte ut uskyldige mennesker uten grunn. Dahan serverer med andre ord absolutt ikke noe glansbilde av sangerinnen. Snarere gir han oss et lappeteppe av episoder som utgjør et helhetlig portrett av et menneske som levde livet helt til det ytterste. Og som angret ingenting.

Velkjent historie

Historien i seg selv er ikke ny. Mange vil nok kjenne til deler av Piafs liv gjennom blant annet Pam Gems teaterstykket som har blitt satt opp på en rekke norske scener. Det har aldri vært en hemmelighet at Piaf levde et ekstremt hardt liv. Men i motsetning til mange andre «biopics» (som for eksempel historien om Johnny Cash «Walk the Line»), gir «La Vie en Rose» publikum en dypere forståelse av hvorfor Piaf ble som hun ble. Regissør Dahan klarer å få oss til å forstå hvorfor Jeppe drikker, så og si.

Fra bordell til sirkus

Filmen veksler mellom ulike tidsepoker, og dermed blir vi hele tiden påminnet om hvordan fortiden påvirker nåtiden. Vi møter Piaf som liten jente som vokser opp på bordell, sammen med horer som nærmest tørster etter å gi sin omsorg til andre enn de betalende kundene. Vi ser hvordan den lille piken blir dradd avgårde av faren for å jobbe på sirkus. Disse tidlige portrettene av Piaf er kanskje de sterkeste.

Plutselig blir vi slengt forover i tid. Piaf har utviklet seg til å bli hysterisk, egosentrisk og sykelig opptatt av å ha mennesker rundt seg til enhver tid. Etter å ha fått innblikk i barndommen hennes er det ikke vanskelig å forstå dette enorme oppmerksomhets-behovet. I de ømmeste øyeblikkene treffer vi en forelsket Piaf. En forelskelse som på mange måter blir hennes undergang.

Sitt livs rolle

Den franske skuespillerinnen Marion Cotillard gjør mest sannsynlig sitt livs rolle som Edith Piaf. Cotillard portretterer sangerinnen fra hun er en entusiastisk 20-åring til hun er så ødelagt av sykdom at hun såvidt kan gå. Dette er uten tvil en bragd. Noen ganger blir det kanskje litt vel sentimentalt, og det er ikke fritt for at Cotillards Piaf har en tendens til å overspille i møte med de helt store følelsene. Men akkurat når det hele er på vei til å vippe over til det hysterisk melodramatiske, så redder filmen seg inn med musikk.

For det er selvsagt musikken som gjør «La Vie en Rose» til en film utenom det vanlige. Samtlige scener hvor Piaf opptrer fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det er Ediths egen stemme vi hører og det er som kjent, en røst som det er umulig ikke å la seg røre av.

«La Vie en Rose» er absolutt verdt et besøk på kino. Ta med deg lommetørkle og la deg rive med.