Meny

Ka e de de e med D.D.E?

Ka e de de e med D.D.E?
Ka e de de e med D.D.E?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De har solgt 1,2 millioner album, har i 15 år trukket fulle hus over det ganske land og har før utgivelsen av den nye jubileumsskiva solgt 40.000 CDer. Nå har til og med kritikerne begynt å like dem.
Foto: Kristin Eilertsen

 

Kaare Skevik jr. er fra Namsos og har vært med siden trønderrockens spede begynnelse. Han var trommeslager i legendariske Prudence som hadde sine glansdager på begynnelsen av 70-tallet, var manager for Terje Tysland og deltok også på flere Åge Aleksandersen-utgivelser, inkludert hans største suksess, Levva Livet. De siste årene har han livnært seg som journalist. Vi har fått Skevik til å vurdere trønderrockens kronprinser.

Da D.D.E bestemte seg for å bli profesjonelle, var målet å bli norgesmestre! Rett og slett. Og da spilte det ingen rolle at de ikke hadde et offisielt mesterskap å delta i, de skulle selge mest og leve av musikken.

15 år etter har bandet greid det. For platesalget er bare helt unikt, hvilke norske artister kan egentlig matche et salg på over 1,2 millioner skiver?

Nå er det nok ikke bare bysbarna i Namsos som har hjulpet dem. I tilfelle måtte nemlig hver innbygger ha kjøpt 100 skiver hver siden det kun bor 12.000 nordmenn i byen. Men Namsos har, til tross for størrelsen eller mangel på sådan, fostret noen av Norges største artister gjennom tidene.

Det hele startet på begynnelsen av 70-tallet med Stein Ingebrigtsen og suksessen med Treff-serien. Frem til 1978 kom det 21 plater som lå til sammen 233 uker på VG-lista. Og legger man sammen dette med Steins solosingler og -album, lå han mer enn seks år på VG-lista og solgte rundt én million plater!

Så fortsatte det med Prudence som ble et umåtelig populært kultband, uten at det gav noen særlig form for økonomisk gevinst. Deretter etablerte Åge Aleksandersen og Terje Tysland seg som vellykkede soloartister før D.D.E overtok tronen.

Og skal noen kunne matche Åge Aleksandersens fantastiske salgstall på 80-tallet, så må det være D.D.E. For fra januar 1980 til september 1987 avholdt Åge og Sambandet rundt 1.000 konserter med til sammen to millioner besøkende. I tillegg solgte Åge og Sambandet til sammen 750 000 plater i Norge i løpet av de syv og et halvt årene.

Det er ikke til å komme bort fra at suksess innen musikkbransjen blir målt i popularitet, antall solgte skiver og konsertbilletter. Noe som jo i særdeleshet gjelder for D.D.E. Og alt tyder på at suksessen til DDE bare vil fortsette. For den nye skiva «No går det så det suse» har hatt et forhåndssalg på 40.000 eksemplarer og den første uken på VG-lista inntok D.D.E. førsteplassen. Men hvordan greier de det? Holde seg på toppen år etter år? Ka e de de e med D.D.E?

Jo, D.D.E er en gjeng glade gutter som på 90-tallet kom til det punktet i karrieren at de måtte velge mellom amatørstatus eller bli proffe på heltid.

- I utgangspunktet arbeidet vi ved siden av spillejobbene og spilte bare i helgene for å tjene litt ekstra. Men det ble etter hver så pass mye jobbing at jeg reduserte min stilling som musikklærer fra 100 til 16 prosent. Og selv da måtte jeg ha vikar.

Gitarist Frode Viken gliser og rister på hodet. De andre gutta i bandet samstemmer. Samtlige fikk nemlig etter hvert problemer på jobben så de måtte ganske enkelt ta et valg. Bandet bestemte seg for å satse 100 prosent på musikken; de skulle bli best og nå toppen. Loddet var kastet, bandet heiv seg over instrumentene og snart var låtene til debutalbumet «Rai Rai» klare. Albumet ble produsert av bysbarnet Åge Aleksandersen og ble innspilt i ei hytte i Søgne på Sørlandet. Og suksessen lot ikke vente på seg. Med 35.000 solgte av debuten, var grunnlaget for suksessen lagt.

Gradvis har de sikret seg mer og mer kontroll over eget produkt, og i dag eier de sitt eget plateselskap, Buy Buy Records, som igjen eier Rai Rai Entertainment og Rai Rai Event, som omsetter for 25 millioner kroner i året.

Og her er noe av nøkkelen til suksessen. Guttene i D.D.E er profesjonelle til fingerspissene og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Avgjørelsene tas i plenum i henhold til bandets statutter. Bandet har både skrevne og uskrevne postulater som skal følges i en hver sammenheng. Som det å aldri komme for sent til konsertene og totalforbud mot alkohol før og under konsertene.

- Det er jo vår måte å vise respekt for publikum på, også har det noe med folkeskikk å gjøre. Det med alkohol sier seg nesten selv. Vi har for øvrig prøvd den varianten, og den var nok mindre heldig, sier keyboardist Bård Iversen, som er primus motor og manager i bandet. Og antagelig hovedarkitekten bak suksessen D.D.E. For ikke å snakke om pengemaskinen D.D.E. Med en årlig omsetning på mellom 20 og 25 millioner, blir det også en slant til overs på bandmedlemmene.

Men er de blitt millionærer? Samtlige rister nærmest febrilsk på hodet og ser litt beklemt ned i bordplaten. Penger er definitivt ikke favorittemaet.

- OK, vi tjener rundt én million i året, og klart det er mer enn hva gjennomsnittsinnbyggeren i Namsos tjener. Men vi jobber jo for pengene og én million er ikke det det en gang var da, kommer det lakonisk fra Viken.

De andre trekker på smilebåndet og vil heller prate om den nye skiva. De bruker fortsatt mye tid på pressen, men trenger egentlig ikke gjøre all verdens stunt inn mot mediene. For nå har til og med kritikerne smeltet og firerne og femmerne har haglet inn de siste ukene. Slik har det ikke alltid vært. Bandet har blitt kritisert for at mye av platesalget har vært ute i distriktene, på bensinstasjoner og plateutsalg som ikke har vært en del av det offisielle musikk-Norge. Guttene har også måtte leve med knalltøffe karakteristikker som «pinlig folkelig» og «høy sputnikfaktor», noe gutta i bandet har opplevd som ubehagelig.

- Det som har gjort meg forbanna er når kritikerne har gitt dårlige kritikker, og det skinner igjennom at de ikke har satt seg nok inn i låtene. Det er for dårlig. Frode Viken har klare meninger om kritikerne og det er hans soleklare rett. For mange i det norske musikkmiljøet mener Frode en av Norges beste låtskrivere, og da bør mannen få lov å ta til motmæle. Noe han stort sett slipper nå for tiden. Men hvor lenge kan de holde det gående?

- Målet er at vi i 2012 skal feire 20-årsjubileum og så lenge Keith Richards og de andre guttene i Stones holder ut, kan vel saktens vi og greie det også. Bjarne Brøndbo smiler. Fornøyd.

Suksessen har imidlertid ikke kommet flytende på ei fjøl. Det har vært mang en brudulje innad i bandet, og gjengen har aldri lagt skjul på at det til tider kan være svært så turbulent når diskusjonen går høylydt, og da kan det gå rimelig vilt for seg. Uenighetene kom ikke minst til syne i TV 2s dokumentarserie, «Her bli de liv». Men, uenigheten synes ikke utenpå, ikke i offisielle sammenhenger. For bandet er strømlinjeformet, også i klesveien og heller ikke her er noe overlatt til tilfeldighetene. Guttene har siden midten på 90-tallet brukt en egen stylist, svenske Irene Hynes som også styler mange svenske band og artister.

Mens bandet skravler i vei, sjekker jeg coveret på den nye skiva og betrakter guttene som sitter rundt bordet. Det slår meg at de faktisk er uniformerte, ikledd det samme antrekket nå som på coveret og den nye videoen. Det å være velkledd og skape en visuell riktig kleskodeks, er tydeligvis også en viktig del av imaget.

- Vi er svært bevisste på at når vi som band er samlet skal vi alltid ha antrekk, gjerne uniform om du vil. Vi er jo på jobb, også når vi møter pressen. Bård er helt klar på denne detaljen. Som på de andre detaljene. Men selv om organiseringen, sceneshowet og klærne nærmest er designet, er ikke Iversen like enig i at også musikken er designet.

- Nei, vi spiller jo musikken som vi liker. Og det er jo trønderrock, selv om begrepet etter hvert er noe utvannet. Vår musikalske inspirasjon er jo helt klart dere i Prudence.

Der fikk jeg den. Før eller siden måtte den jo komme, og jeg kan vel ikke helt løpe fra fortiden min heller, selv om det nå er 32 år siden Prudence tok farvel.

- Det at Prudence sang på trøndersk åpnet en helt ny verden for meg, det var bare helt utrolig. Selv om jeg i mange år lurte på den ene låta «Kerre volin», hva det betydde. Jeg opplevde tittelen som noe svært fransk. Helt til jeg skjønte at det faktisk betød «kerre volin» som jo er namdalsk for «hvordan har du det!», sier Bjarne Brøndbo. Igjen runger latteren rundt bordet, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor en slik trivelig gjeng har gjort braksuksess. Det formelig strømmer lunhet og folkelighet av gutta.

Noe også den 41-år gamle arkitekten Marit Sanbu fra Brumunddal etter hvert oppdaget. For etter å ha sett D.D.E første gang på fjernsyn, da de deltok i Tore Strømøys program "Tett på", ble hun frelst. Siden har hun fått med seg 64 konserter. Og som hos mange andre var det sjarmen og musikken som bergtok henne.

- Stemningen de lager på konsertene og et flott sceneshow mikset med musikken er det beste med D.D.E. Live oppnår de en fantastisk kontakt med publikum og det er suverent å være på konsertene deres.

Artist og manager Bjørn Terje Bråthen har samarbeidet med bandet i flere år og også han er frelst.

- Guttene i D.D.E har en fantastisk utstråling på scenen og er dessuten dyktige musikere. Jeg tror denne utstrålingen er et tegn på folkeligheten deres, og det går hjem hos publikum. I tillegg driver de butikken på en sunn måte. De kjører på et grunnhonorar og tar prosenter av overskuddet og på den måten viser de også respekt for arrangørene som jo ofte er den som gambler. Ved å gjøre det på denne måten får de tillit hos arrangørene, sier Bråthen.

120 dager går med til å drive med Det De Elsker. Skjønt, de fleste av gutta har andre firma de driver til vanlig, så noe hverdagslig slaraffenliv er det dôg ikke. Men kan man lære noe av guttene? Har de noe å tilføre andre norske artister?

- I høyeste grad! Første gang jeg så D.D.E skjønte jeg at dette bare måtte bli suksess. Den spillegleden de utviste smittet og når man i tillegg har sett hvor strømlinjeformet de driver butikken, er det klart at alle norske artister har noe å lære av dem!

Ikke verst omtale å få fra veteranen og kollega Terje Tysland. Men hva så med Namsos? Har D.D.E. betydd noe for hjembyen? Har de beriket byen og kulturlivet på noe slags vis, kultursjef Terje Adde?

- Utvilsomt. D.D.E. befester og videreutvikler en stolt nasjonal tradisjon som startet i Namsos på 60-tallet og fører oss til Rock City Norge - Trønderrockmuseet og nasjonale oppgaver innen underholdning. Jo, D.D.E. har betydd mye for oss.

Det er av sine egne man skal ha det. Det er bare å slå fast: D. E. fortsatt liv i trønderrocken. D. E. D. Og, nå,... ja,... nå suser de av gårde igjen. Mest sannsynlig rett til banken.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus