Meny

Machine Head: «The Blackening» (Roadrunner/Bonnier Amigo)

Velkommen tilbake!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter mange år på musikalsk søken returnerer Machine Head med sitt klart sterkeste album siden debuten.

Da Machine Head debuterte med «Burn My Eyes» i 1994, var det ikke noen ferskinger som traff gullåren ved et slumptreff. Vokalist/gitarist Rob Flynn hadde frontet Bay-area thrashbandet Vio-lence i flere år da han valgte å hoppe av skuta for å danne Machine Head. «Burn My Eyes» slo ned som en bombe, full av beinhard thrash og metalcore. Bandet viste seg som en seriøs utfordrer til Pantera som på den tiden satt på tronen.

Tre år gikk før oppfølgeren «The More Things Change...» kom og Machine Head skuffet mange ved å fjerne seg fra sine thrash røtter. Tydelig inspirert av Korn og andre Nu-metal ensembler prøvde bandet å spille moderne metall. Dette skulle de fortsette med i større eller mindre grad frem til nå og utgivelsen av deres sjette studioalbum «The Blackening». Man begynte å ane at noe var i emning allerede ved forrige slipp, «Through The Ashes Of Empires», der Flynn hadde fått med seg sin gamle parhest fra Vio-lence dagene, gitaristen Phil Demmel.

Åpningslåten «Clenching The Fists Of Dissent» klokker inn på godt over 10 minutter og er en real utblåsning. Etter en rolig intro med blant annet akustisk gitar, thrashes det av gårde i bra tempo. Låten har en rekke tøffe partier; det blandes friskt mellom aggressiv og melodiøs sang, og det er mange herlige gitarpassasjer her. Interessen holdes ved like hele veien og dette er skivas beste låt. «Beautiful Mourning» er litt i Soulfly-gata, men har et melodisterkt refreng som gir god variasjon.

På «Aesthetics Of Hate» er tempoet igjen skrudd opp og her høres det tydelig at Machine Head også er inspirert av hardcoreband som Black Flag. Herlige, melodiøse gitarpartier krydrer låten på smakfullt vis. «Now I Lay Thee Down» er det kuttet som engasjerer meg minst, med sin moderne tilnærming. Gutta er inne på noe innimellom her også, men jevnt over blir låta for kjedelig.

«Halo» er en midtempo sak med et bra groove og et fengende refreng. Hadde det ikke vært for at den varer i 9 minutter, ville dette ha vært et naturlig singlevalg. «Wolves» holder det også gående i 9 minutter og er i hovedsak en thrashlåt. Også her er det mange tøffe sekvenser, og det skjer såpass mye at man ikke går lei. «A Farewell To Arms» er det nest lengste sporet og inneholder i likhet med resten av materialet, stor variasjon. Her får vi alt fra neddempede instrumentalpassasjer og ren sang, til fet thrash og brutalt gitarspill.

Som bonuskutt følger Metallicas «Battery», som bandet spilte inn til 20-års jubileet for «Master Of Puppets» i fjor. Låta er en av de aller største thrashklassikerne og Machine Head kommer fra det med æren i behold, selv om de ikke gjør noe eget ut av den. I denne sammenhengen var nok heller ikke det poenget.

Konklusjonen er at Machine Head virkelig er tilbake på vinnersporet, og at bandet ikke lenger er redd for å vise hvor de kommer fra. De er best når de kjører ren thrash, men platen inneholder mye variert musikk og har en god del interessant å by på også når det gjelder andre musikalske uttrykk. Som sagt: Velkommen tilbake! Ikke rot dere bort igjen.

Karakter: 7 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus