Magnet – «The Simple Life» (Hermetix/Sony BMG)Litt for behagelig
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Askøy-mannen Even Johansens versjon av «Lay Lady Lay» var en sterk landeplage-kandidat i 2003, men Magnet kom ut av det med æren i behold. Gjennombruddsalbumet hans, «On Your Side», var nemlig en solid plate, og spesielt låta «The Day We Left Town» fikk mye snurring i spilleren min. Oppfølgeren «The Tourniquet» var en litt mer forglemmelig affære, og heller ikke på «The Simple Life» gjør Magnet noe særlig inntrykk.
Det som gjorde nevnte «The Day We Left Town» til en så bra låt var i stor grad oppbygningen av låta: Den er temmelig rolig, men avsluttes med et forløsende, mer frampå parti. Denne låta har en spenning og en nerve som dessverre mangler på Magnets nye album. For «The Simple Life» er en plate med middels lavmælt kammerpop som ikke byr på store overraskelser.
Johansen og produsent/mikser Jørgen Træen skal dog ha ros for instrumenteringen og produksjonen på dette albumet. «The Simple Life» har et ambisiøst, og delikat lydbilde, med flust av strykere, blåsere, kor, banjo og perkusjon. Det er stadig detaljert instrumentert, men det er produsert på et vis som gjør at det låter naturlig og behagelig. Magnets stemme burde være kjent for de fleste, og er alltid fløyelsmyk, småhes og slentrende.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenProblemet med «The Simple Life» er at den mangler noen sterkere låter. Det er ikke en dårlig plate, den er absolutt helt grei. Men den er heller ikke stort mer. Den livlige «Lonely No More» er den mest drivende låta på plata, og etter min mening den beste. Bob Marley-coveren «She's Gone» er også ganske sjarmerende, og «Slice of Heaven» er også ganske fin. Ingen av disse kommer imidlertid opp mot de beste låtene på «On Your Side», og resten av albumet mangler noe å støtte seg på. Tekstene er heller ikke all verden: «It's not ok to fuck my body/If you're gonna fuck with my head too».
Hvor velspilt og velarrangert denne platen enn er, blir den i glatteste laget for min del. Magnet har absolutt sin egen stil både når det gjelder arrangement og vokal, og han er en flink fyr. Men jeg skulle ønske han av og til kunne ha litt mer brodd, synge litt hardere og ikke være så forbasket behagelig hele tiden. Først da vil musikken hans vekke noen følelser hos meg. Som det er nå, blir det bare velorkestrert, slentrende bakgrunnspop.
