Vi vant!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
En somalisk venn fortalte at han på få dager var blitt oppringt av to lykkelige slektninger. Den første var hans kusine som ringte midt på natten fra Australia. Hun var på fest og kunne jublende fortelle at Australia hadde vunnet en viktig rugbykamp. «Vi vant, vi vant!» ropte kusinen overstadig av seiersglede.
Få dager etter kom nok en telefon. Denne gangen fra broren hans i England. Fotballandslaget hadde også vunnet en landskamp, og broren var også på seiersfest. «Jeg er så glad for at vi banka dem,» jublet han.
Min venn var først blitt glad, deretter forundret og til slutt trist.
Han var glad på slektningens vegne, for min venn er også en stor sportsfan.
Forundringen skyldtes at han ikke helt forstod hvordan de kunne identifisere seg til de grader med landslaget til det landet de bodde i.
Tristheten kom da han ikke var i nærheten å ha de samme følelsene for landet han bodde i. Hvis Norge vant en landskamp (ikke særlig sannsynlig, men det kunne jo hende) så ville han ikke løpe jublende rundt i gatene mens han ringte slektninger verden rundt for å dele sin glede med dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Norge aksepterer ikke meg, og hvordan kan jeg da glede meg over landslaget i fotball. Norge vil ikke ha meg her. Jeg føler meg ikke akseptert eller velkommen og da kan jeg umulig få så sterke følelser overfor landslaget?»
Forrige uke møtte jeg en ung gutt som skal dra på fotballcup i Canada. Der kommer somaliske lag fra hele verden for å spille mot hverandre i en slags VM-variant. Han møter somaliere fra andre deler av verden som har helt andre historier å fortelle enn det elendighetsbilde han kan fortelle om fra Norge. Han hadde to onkler i Canada som alle hadde tatt universitetsutdannelse og hadde gode jobber.
«Alle sammen har det kjempebra og blir respektert. Skjønner du hvor rart det er for meg å være der, eller?»
Dessverre skjønte jeg det bare delvis. Bare han selv kan føle fullt ut hvordan det er å være uønsket, og jevnlig lese at man er en pest og en plage og i ferd med å ødelegge Norge.
Men hvorfor går somaliere i Australia kanakkas når landet vinner i rugby, mens somaliere i Norge er helt utenfor?
Er det brennsikkert at det kun er somalierne det handler om?
