Big Bang: «Too Much Yang» (Grand Sport Records/Warner)Seksløper-musikk

Øystein Greni skulle selvfølgelig ha vokst opp i USA på 60-og 70-tallet. Han skulle vandret rundt med blomster i håret, peace-tegn i panna og sneipen i kjeften. Omgitt av vakre halvnakne kvinner og langhåra kule kiser med pannebånd, skulle han elegant henta frem gitaren og blåst hue av alt og alle når han følte for det. Ved å knipse i fingrene skulle guttungen på mystisk vis bli akkompagnert av orgel, blåsere, trommer, bass og en haug deilige koredamer med mer svai i hoftene enn Olga Korbuts. Og selvfølgelig skulle en kul krølltopp ha dukket opp midt i settet og fyrt av et par gitarsoloer som ryddet plassen for tupeer.

Big Bangs nye album, «Too Much Yang», er bandets beste så langt. Ingen tvil om det. Produksjonen er usedvanlig fet og låtene svinger stort sett i takt med Øystein Grenis gitargymnastikk. Og det lukter ikke akkurat gymsokk av riffene som flyr ut av seksløperen hans. Allerede i åpningslåta fyrer han av en kule som får meg til å tenke på «Bad To The Bone» med og av George Thorogood. Trollmannen fra Clearview Avenue, USA. Rock møter blues på en fortreffelig måte. Neste låt ut, «Hurricane Boy», fortsetter i samme spor, for så å bli avløst av den Stones-aktige «I Don't Wanna», som ved hjelp av herlig blås og frodig koring svinger noe helt grønnjævlig.

Big Bangs evne til å blande blues og rock med herlige melodilinjer og tidvis fengende refreng, er etter min mening hovedårsaken til at «Too Much Yang» er blitt så bra. Men også bandets musikalske røtter bidrar på en svært positiv måte. Da jeg hørte «L.A. Song» trodde jeg umiddelbart at det var en cover av Elvis Costellos udødelige klassiker «Alison». På «My First Time»skimtet jeg J.J Cale og Eric Clapton i bakgrunnen samtidig som jeg følte at Replacements/Big Star trippet rundt i kulissene på den vakre og vemodige «The Third Act». På albumets beste låt, «All The Time», møtes Beatles og Byrds på det som må ha vært en av sommerens flotteste dager. Og slik kunne jeg fortsatt. For referansene ligger tjukt utenpå låtene. Referanser bandet har plukket ned fra øverste hylle.

Funky «We Belong Together» er med sine nydelige blåsere og herlig fotarbeid en aldri så liten feinschmecker-låt. Men også den (litt)The Cars-aktige «Angelina», den feite rockeren «Early Descember» og den mollstemte «A Thousand Times Over», kan gå av banen vel vitende om at de spiller på et vinnerlag. For dårlige låter er og blir mangelvare på «Too Much Yang». Og da er det bare å hente trofeet om noen uker og henge det på veggen sammen med de andre platene. Grattis.

Karakter: 8 av 10