Meny

Lyttelua 3

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To butikksjefer i Platekompaniet og musikkansvarlig i ABC Nyheter har trukket Lyttelua godt ned over ørene. Her er resultatet av ukas lytting.

Lyttelua består av følgende musikknerder: Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika. Fredrik Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortinget. Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter.

Øyvind:

Kris Kristofferson - «Kristofferson»

Alene med gitar og munnspill var det poeten Kris Kristofferson som med imponerende tilstedeværelse underholdt i konserthuset på onsdag. Med gitarspill fra barneskolen og sangstemme fra eldrehjemmet var vi tvunget til å lytte til tekstene. Jeg føler meg sikker på at jeg ikke var den eneste som ble slått i bakken av hvor få ord som er overflødige i Convoy-stjernas låtmateriale. Debutplata fra 1970 har attpå til kompetente musikere og strykerarrangementer fra Bergen White. Den står fortsatt som den sterkeste skiva i Kristoffersons katalog og er et pliktkjøp for enhver med den minste interesse for countrymusikk.

Jackson C. Frank - «Blues Run The Game»

På onsdag sang Kris Kristofferson om en kar som sannsynligvis ikke ville komme til himmelen, men som definitivt hadde sett mange stjerner. Det kunne ha vært Jackson C. Frank han tenkte på. På en annen Oslo-konsert nylig, spilte Jackie Leven «Blues Run The Game» og la inn gode ord for å gå til anskaffelse av denne glemte skatten fra 1965. Amerikaneren med det destruktive sinnet dro til «Swinging London», ble venn med Sandy Denny, Al Stewart, Paul Simon, Bert Jansch og Nick Drake, og laget dette albumet som høres ut som en blanding av disse (men enda mer Fred Neil og Tim Hardin). De to førstnevnte medvirker også på den utvidede versjonen av plata som ble gitt ut for noen år siden. Etter utgivelsen gikk det sakte men sikkert mot grøfta, men det kan du lese mer om i det fyldige coverheftet.

Eccentric Soul: «Twinight's Lunar Rotation»

Mye i klassen for gammalt og glemt denne uka, og i denne klassen er plateselskapet Numero den kuleste. Den trettende utgivelsen fra disse platearkeologene er en dobbeltutgivelse som tar for seg souletiketten Twinight. Lik det eller ikke, dette er «lost treasure»-mystikk på sitt drøyeste. Er du hekta på Numero er det ingen tvil om at denne må inn i hylla for å fortsette den flotteste plateryggkunsten siden Todd Rundgren kom remastret. Synes du derimot at glemt musikk bør forbli glemt, vil du få problemer med dine egne prinsipper etter å ha hørt disse førti svette sporene.

Freddie Hubbard - «First Light»

Litt nyere greier dette (1971). Moderne jazz med innslag av både soul og funk, som det meste plateselskapet CTI ga ut. Tittelsporet og «Uncle Albert/Admiral Halsey» (Wings-låta, ja) er de to mest spilte ved bruk av lyttelue sist uke. Ingen dårlig prestasjon med tanke på at låtene varer i henholdsvis elleve og åtte minutter. Med Herbie Hancock, George Benson, Ron Carter og Jack DeJohnette kunne det vanskelig ha gått galt, det er bare så synd det skulle ta meg så lang tid å oppdage denne.

Puma - «Isolationism»

Er den møllspiste lyttelua fra søttitallet trukket over øra for godt? Neida, en og annen gang denne uka har det vært plass til noe helt nytt også. Faktisk så nytt at det ikke er å få kjøpt før 26. mars. Les anmeldelsen av plata et annet sted på disse sidene og la deg overbevise.

Fredrik:

Diverse artister - «Back to California»: Ladies & Gentlemen of the L.A. Canyons»

Som en rustikk motsats til det glamorøse og hektiske downtown L.A., ble bydelen Laurel Canyon «the seat of the beat» for en rekke av byens musikere på slutten av sekstitallet. Det var her oppe i åssiden over Sunset Strip at Joni Mitchell, David Crosby, Mama Cass, Jackson Browne og mange andre trakk seg tilbake i etterdønningene etter «the summer of love» og dennes pyskedeliske utskeielser. I ettertid kan vi høre og se en klar kontur av en «scene;» det var her den erkeamerikanske, denimkledde introverte singer/songwriteren fant formen for alvor. Denne scenens vekst og fall er godt beskrevet i Barney Hoskyns bok «Hotel California» fra 2005, og kan trygt anbefales. Nå har Hoskyns satt sammen et «soundtrack» til denne boken. «Back to California» er resultatet.

Musikken som ble til i Laurel Canyon tok sitt utgangspunkt i folk, sneiet innom country før den kuliminerte i stadiumsuksesser som Crosby, Stills, Nash & Young, Linda Ronstadt og The Eagles. Dette er artister som skulle selge millioner av plater og dominere hitlistene gjennom hele syttitallet. Men det eksisterte også andre vel så fine stemmer og dyktige utøvere. Hoskyns har gjort en smart vri ved å fokusere på de litt mindre kjente artistene som også hadde utspring i dette miljøet. Dermed stifter vi bekjentskap med artister som Little Feat, Judee Sill, Ned Doheney, Jimmy Webb, Rickie Lee Jones og Warren Zevon og mange andre.

Etter hvert skulle mange av artistene med utspring i dette særegne musikalske miljøet bli synonymt med begreper som «corporate rock» og «mainstream» - alt som punken opponerte mot. Likevel lever arven videre: Stadig nye kull gymnasiaster og førsteårsstudenter kjøper seg Joni Mitchells «Blue», Gram Parsons har fått mytisk status de siste femte årene og blir stadig «gjennoppdaget» av unge menn med gitar. Og sist ble tragedien Jude Sill (hun døde narkonedkjørt, ensom, underkjent og glemt i 1979) utsatt for samme behandling: Hennes to eneste album mottok panegyriske anmeldelser da de endelig ble tilgjengelig igjen i fjor sommer, og inngår nå i referanserammen til vår egen tids ny-folkutøvere. Også her hjemme hører vi ettermiddagsbrisen fra Laurel Canyon. Elvira Nikolaisen, Susanne Sundfør og Jim Stark står alle på skulderne til disse: «The ladies and genlemen of the L.A. Canyons».

Diverse Artister - «American Hardcore: The History of American Punk Rock 1980-1986»

Hardcore var 77'-punkens trasssige og iltre lillebror. Korte, voldsomme dissonante utbrudd, med null respekt for den foregående rocktradisjonen. Her var det få referanser til eldre inspirasjonskilder, «bra lyd og tekniske ferdigheter var nedprioritert og erstattet med verdier som spontanitet, intensitet og autentisitet. Men hardcore var mer en et enestående fenomen. Det skulle bli en musikalsk bevegelse uten majorlabels, managere og andre hvitskjorter og dermed også penger. Indie-estikkens grunnprinsipper ble formulert av disse «kidsa» - for det var svært unge menn(esker) som drev dette fremover med enorme mengder idealisme og en dyp skepsis til alt som hadde med business og «voksenverden» å gjøre. (Hardcore skulle også finne sitt publikum blant skaterne; en fysisk og antiautoritær ungdomskultur som delte mange av de samme tankene). Samtidig lot også unge James Hetfield og Tom Aarya seg inspirere: Både Metallica og Slayer og andre metalband låner tempo og agressivitet fra hardcore.

Dette er soundtracket til filmen ved samme navn, som nå endelig er tilgjengelig på DVD. Det må innrømmes at du skal ha en ganske stor porsjon tålmodighet og utholdenhet for å komme igjennom alle de tjueseks låtene i ett strekk. Dette er svært intens, voldsom og fysisk musikk. Men likevel: Her er «Pay To Cum» med Bad Brains, «Who Are you/Time to Die» med Void og «Came Without Warning» av Scream, som alle glimrer i all sin ungdommelighet.

High Llamas - «Can Cladders»

Det begynner å bli en stund siden High Llamas overrasket oss i nevneverdig grad. Hovedpersonen Sean O'Hagan fant formen i 1994 med den smått klassiske «Gideon Gaye» , konsoliderte med «Hawaii» i 1996, før han begynt å repetere Beach Boys-formelen sin. For la oss ha det klart: O'Hagans musikalske eskapader er omtrent umulig å tenke seg uten Beach Boys' sene, post-Pet Sounds sekstitallsproduksjon. Hvilket betyr velspilt, velprodusert, pludrete kammerpop. Og dette har også vært hovedinnvendingen mot High Llamas: Flinkt, dyktig men ikke «relevant». Det er det samme for meg egentlig, jeg innrømmer glatt at jeg er svak for refreansetung platesamlerrock. Bortsett fra at dette slett ikke er «rock», da. Uansett: Årets Llamas-album har blitt som et overraskende og gledelig møte med en gammel bekjent. O'Hagan høres faktisk inspirert ut denne gangen, og nytt av året er vakker og vårlig duettsynging med en ikke navngitt dame.

Ned Doheny - «Hard Candy»

Ikke en uke uten en «lost classic». Hvor ble det av Ned? Jo, han ble stor i Japan, etter å ha gjort et svært aktverdig forsøk på en musikalsk karriere i L.A. Han hadde alt: Bra låter, fet platekontrakt med David Gefffens Asylum Records, «the looks», og musikervenner som Linda Ronstadt, Don Henley og J.D Souther. Alle bidrar på «Hard Candy», Neds andre album fra 1976, hvor hans innsmigrende stemme og hans lettbeinte, dovne poprock står i sentrum. Han har med årene funnet sitt publikum i Japan. Dette har gjort hans plater vanskelig å få fatt i for vestlige fans, siden hans katalog stort sett bare er tilgjengelig der. Likevel greide jeg å få fatt i denne West Coast-diamanten på en av Oslos bedre platebutikker. ( Den ligger i Torggata!) Og hva kan Internett egentlig brukes til, annet enn til nedlasting av musikk, griseri og shopping?

PS! Hvis du har et eks med «Prone» (1979) eller hans første «Ned Doheney» (1973) som du gjerne vil bli kvitt, si ifra!

Diverse Artister - «Change Is Gonna Come: The Voice of Black America 1963 - 1973»

Det begynner med en Otis Reddings fine versjon av «A Change Is Gonna Come» (Sam Cooke) og avsluttes av Nina Simones mektige og stolte «To Be Young, Gifted And Black». I mellom disse to titanene finner vi 21 sterke eksempler på hvordan sosial og politisk bevissthet kan la seg reflektere i populærmusikken. Som tittelen indikerer, dreier dette seg om svart pop og soul fra en tidspeoke i USA preget av politisk og sosial uro, omvelting og bevisstgjøring. Alt dette fanges opp på denne varierte og ypperlige samlingen: Optimistiske og oppløftende Impressions' «We're a winner», frekk, heftig, agressiv, sexy politisk funk med James Browns «I Don't Want Nobody To Give Me Nothing», og humoristiske, jazzete «Forty Acres And The Mule» med Oscar Brown Jr. Personlige favoritter er den agressive og mørke «Have You Ever Seen The Blues» av Yaphet Kotto og Parliaments bisarre «Oh Lord, Why Lord». Dette må da være «viktig» musikk? Og for å parafrasere en annen norsk retroanmelder: Heftet som følger med innholder glimrende linernotes og sjeldne photos.

Espen:

Etter Dr. Fredriks doktoravhandlinger var Lyttelua så svett at øretelefonene kortslutta etter kun få minutter. Øresus? Yep!

Thåström: «Skebokvarnsvägen 209»

På tirsdag fylte Joakim Thåstrøm 50 år! Den evigunge guttungen som frontet Ebba Grön og Imperiet er blitt voksen. Litt trist, men mest fint. Den tidvis nostalgiske og vemodige Skebokvarnsvägen 209 fra 2005, er definitivt noe av det beste han har gjort. Og nå er han her snart igjen med sitt nye band Sällskapet, der han blant annet har alliert seg med den gamle Wilmer X-gitaristen Pelle Ossler.

Jon Langford: «Gold Brick»

Waliseren med fortid i punkbandet The Meakons og countrypunk-bandet Waco Brothers, følger opp det fine soloalbumet «All the Fame of Lofty Deeds» med enda finere «Gold Brick». Digger du band som The Pogues, The Levellers og The Saw Doctors er dette musikk for deg.

Ben Folds: «Bitches Ain't Shit»

Ben Folds tolker Dr. Dre. Stort kulere blir det ikke. Sjekk her.

The Replacements: «Let It Be»

Året er 1984 og The Replacements har så smått begynt å vinke farvel til punken. Herlige låter som «Unsatisfied» og «Androgynous» skyver all tvil til side. «Let It Be» er den første av mange Replacements-klassikere. Året etter kliner bandet til med «Tim». Knapt til å tro. Punkete rock og sarte ballader slåss om oppmerksomheten. The Replacements har funnet seg sjøl, og i kulissene aner vi konturene av bandets store helt Alex Chilton (Big Star) som til sommeren spiller på Down On The Farm.

Scott Walker: «The Drift»

Prøvde meg nok en gang på denne raringen. Men det blir rett og slett for sært selv for meg. Hva skjer'a Scott. Tilt? For ikke helt å miste troa på min gamle helt, hentet jeg frem boksen «Five Easy Piesces» fra hylla. Lykken er som kjent en boks full av Scott Walker.

Warren Zevon: «Excitable Boy (Remastered)»

Denne remastrede utgaven av Warren Zevons mesterverk er merket «kjøpeplikt». ABC Nyheter/Lyttelua gir seg ikke før den ligger i spilleren din. Følg med!

Alice Cooper: «Billion Dollar Babies: Deluxe Edition»

Klassisk golfmusikk fra 1973 som fremdeles får meg til å smile. Midt i «No More Mr. Nice Guy?» begynte ørene mine å ryke.

Lyttelua ligger på intensiven på Ullevål med store brannskader, men lover å være tilbake neste uke med nye lytteopplevelser. For ei lue!

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus