Meny

Clutch: «From Beale Street To Oblivion» (DRT/Tuba)

Svidd Clutch

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis du gravde ned en tidskapsel tidlig på 70-tallet, som inneholdt oppskriften på hvordan riffbasert tungrock forankret i bluestradisjonen ble spilt, kan jeg herved meddele: Clutch har funnet den.

Fra å være et fremadstormende band med hardcoreaspirasjoner tidlig på 90-tallet, har Maryland-bandet Clutch utviklet seg til å bli en sikker leverandør av organisk, riffbasert tungrock, trygt forankret i bluesen. I likhet med blant andre Wolfmother, får de dette til å funke helt utmerket.

Da Clutch debuterte i 1993 med «Transnational Speedway League» havnet de på Kerrang! sin liste over de 20 beste albumene det året. Bandet har aldri slått an på det store markedet, men bygd seg opp en svoren fanskare som vet å sette pris på ujålete tungrock. «From Beale Street To Oblivion» formelig bugner av fete gitarriff og smakfull bruk av Hammond-orgel. Dette låter retro uten å virke krampaktig.

Lyden er skrudd av Joe Barresi (Kyuss, Queens Of The Stoneage, Tool m.fl.), og det låter organisk og varmt. Minnet om gamle helter som Led Zeppelin, Mountain, Foghat og tidlig ZZ Top dukker opp, samtidig som spor av ekte sørstatsrock sniker seg inn. Black Sabbath får også ett og annet nikk i sin retning. Når det er sagt; det ingen tvil om at dette låter veldig Clutch. Svidd clutch til og med.

Åpningslåta, «You Can't Stop Progress», setter standarden med tøffe gitarpartier og et godt refreng. Vokalist Neil Fallon viser at han har en stemme som passer til denne musikken. Han minner til tider om Dave Wyndorf fra Monster Magnet. Låtene er i hovedsak snekret sammen etter samme prinsipp, men inneholder likevel nok variasjon til at lytteropplevelsen aldri blir kjedelig.

«The Devil & Me» har mye sørstatsrock i seg og er blant skivas sterkeste spor. «White's Ferry" alternerer mellom rolige, stemningsfulle partier og høyoktan rock, mens «Electric Worry» er veldig ZZ Top.

«Child Of The City» er et av skivas høydepunkter, med et drivende godt signaturriff. Den beste låta er imidlertid «Opossum Minister», som har flere partier som groover enormt. Særlig det Sabbath-inspirerte riffet som kommer halvveis inn i låta.

«From Beale Street To Oblivion» bør kunne ta Clutch til neste nivå i karrieren. Liker du upretensiøs, ekte tungrock kan er dette et trygt kjøp . Dessuten skal du ta turen når Clutch gjester Sentrum Scene 27. april. Platen er veldig bra, men jeg innbiller meg at musikken er enda bedre live med en øl i hver hånd. Tørst nå.

Karakter: 7 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus