Meny

Dystre dager for presidentens menn

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hoper seg opp med problemer for George Bush' menn i Det hvite hus. At østkystmedier nå kjører steinhardt mot administrasjonen er ikke noe nytt; verre er det at de har fått følge av det vanlig


Time Magazines første forside hadde tittelen «Dommen over Cheney», visepresidenten som er det siste verdikonservative alibiet i kretsen rundt Bush. Den andre forsidetittelen i Time fulgte bildet av en trist Ronald Reagan med en blank tåre på kinnet hvor Time sier: «Hvordan høyresiden tok feil». Og Time spurte retorisk videre: «Hva ville Ronnie gjort?»

Dersom det virkelig er slik at «The medium is the message», at medienes virkelighet er blitt den reelle virkelighet som folk tror på, er virkeligheten blitt ganske annerledes enn det Ronald Reagan fikk sitt republikanske partilandsmøte i 1985 til å tro: At «historiens vind blåser uimotståelig i vår retning». Nå er det blitt motvind fra alle kanter.

Det var disse ukene i mars Bush hadde ønsket å kunne glede seg over framgang i Irak i forbindelse med fireårsdagen for invasjonen den 19. mars 2003, og etter at den nye sluttspurten med flere enn 21.000 nye amerikanske soldater hadde begynt å bite fra seg i Irak. I stedet må regjeringen bruke stadig mer tid på å stagge hissige anti-krigs demonstranter og tåle plakater som viser: «Bush - den verste president noensinne».

Problem 1: Libby-saken

Lewis Libby tok på seg skylda og vernet sin sjef, visepresident Dick Cheney. Foto: ScanpixLewis Libby tok på seg skylda og vernet sin sjef, visepresident Dick Cheney. Foto: Scanpix

Det tok flere ukers rettssak før visepresidentens rådgiver Lewis Libby ble funnet skyldig i å ha løyet under ed. Det er denne dommen Time mener egentlig gjelder visepresident Cheney, fordi Libby var hans stabssjef og måtte ta skylda for å dekke over sjefen sin. Saken har sin bakgrunn i hvem som avslørte ambassadørfruen Valery Plames virkelige rolle som CIA-agent da hun og hennes mann Joseph Wilson ble sendt til det afrikanske landet Niger for å finne ut om Irak hadde kjøpt uran derfra til Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. De fant ikke noe, og Wilson ble en framtredende kritiker av invasjonen og krigføringen i Irak.

Nå har Valerie Plame gått til sak mot den amerikanskje stat fordi hun mener det satte henne og hennes familie i fare da regjeringens egne medarbeidere avslørte hvilken hemmlig virksomhet hun bedrev Og Time er langt fra den eneste som spør om hvorfor ikke Cheney måtte avgi vitnemål, i en sak hvor han satt så sentralt - men likevel slapp unna. Valery Plame har nå intet å tape, i sin egen rettsak uttaler hun seg friskt og åpent. Så denne saken er langt fra over.

Problem 2: Walter Reed-skandalen

Når president Bush og hans regjering sender 150.000 soldater til Irak for å kjempe en krig de fleste amerikanere er i mot og som virker uforståelig for resten av verden, må det være en selvfølge at USA tar vel imot dem blir såret i krigen og gir dem førsteklasses pleie. De fleste har trodd at hærens sykehus Walter Reed Army Medical Center uten hensyn til rang har gitt de tapre soldatene den beste pleie og medisinske behandling de kan få, på samme måte som det generaler som Dwight D. Eisenhower og andre av dette landets virkelig store krigshelter har fått. Så har det vist seg etter en avsløring i avisen Washington Post at dette ikke har vært tilfelle. Noen har fått førsteklasses behandling og andre ikke.

Washington Posten forteller om avdelinger infisert med smågnagere, kakelakker og mugg. Sjefen for hæren har fått avskjed, sammen med hærens sjeflege. Og president Bush har beklaget. Men hvorfor har firmaet som har hatt ansvaret for vedlikeholdet på Walter Reed-sykehuset med kjente, forsvarsvennlige republikanere som medeiere og styrerepresentanter ikke tatt affære? Og hvor mye visste forsvarsministeren?

Problem 3: De sparkede offentlige anklagerne

Vanskeligst akkurat nå er etterdønningene etter at regjeringen sparket åtte av de 93 offentlige anklagerne som er stasjonert ute i delstatene og i de amerikanske territoriene. Disse er underlagt justisministeren og er politisk ansatt av regjeringen. Det er derfor verken urimelig eller uvanlig om en ny president sier opp alle disse anklagerne for å fylle de attraktive stillingene med jurister fra eget parti og fra egen politisk virksomhet. Men når de først er utplassert, er det forutsatt at de får drive sin juridiske virksomhet uten politisk innflytelse.

I forbindelse med avskjedigelsen er det blitt avslørt at flere av de oppsagte drev undersøkelser som kunne fått pinlige følger for republikanske støttespillere utover i landet. Representanter for justisdepartementet hevder at dette ikke var medvirkende til oppsigelsene, og at det var spørsmål om effektivitet og dyktighet i jobben.

Må presidentens strategiske rådgiverer Karl Rove forklare seg under ed? Foto: ScanpixMå presidentens strategiske rådgiverer Karl Rove forklare seg under ed? Foto: Scanpix

Demokratiske ledere i Kongressen har reagert kraftig på oppsigelsene og mener at denne saken er med på å politisere rettsvesenet. De følger opp saken politisk og vil at presidentens strategiske sjefrådgiver Karl Rove og en nylig avgått rådgiver, Harriet E. Miers skal forklare seg under ed for Kongressens justiskomiteer. E-mailer og annen kommunikasjon mer enn antyder at ledende personer i Det hvite hus var sentrale i oppsigelsesbeslutningen, og demokratene vil derfor at administrasjonen må forklare seg overfor justiskomitéen i Representantenes hus og i Sentatet.

President Bush nektet opprinnelig Karl Rove å forklare seg, mens Bush' nye rådgiver som har fått ansvaret for å håndtere denne saken, Fred F. Fielding, har foreslått at Rove forklarer seg, men ikke under ed, ikke i offentlighet, og bare mot at det ikke gjøres lydopptak eller gjøres stenografisk avskrift av forklaringene.

Dette sier komitélederne er en hån mot de to komitéene og de vurderer å gå til rettslige skritt for å tvinge Karl Rove til å forklare seg under ed og i full offentlighet.

Nøkkelpersoner beskyttes

Det er verd å merke seg at visepresident Dick Cheney og Karl Rove er de to kanskje mest kontroversielle medlemmer av George Bush' indre krets. De er blant dem som har trukket opp Det hvite hus sin strategi i Irak. Og begge to er kjent som hardhendte utøvere av den makten de har i Det hvite hus.

I Libby-saken var det viktig for Bush at ikke Cheney behøvde å forklare seg, og i saken om de offentlige anklagerne er det viktig at ikke Rove behøver å forklare seg under ed og i offentlighet. Både Cheney og Rove kunne utvilsomt fortalt interessante ting om liv og lære i Det hvite hus. Men det virker kortsiktig å tro at komiteene som eventuelt skal avhøre Rove, ikke forteller videre hva han forteller.

Det er også bare et tidsspørsmål om når minnene om Watergate-saken i begynnelsen av 1970-årene melder seg for alvor. Vi synes vi hører spørsmålene allerede: Har medarbeidere i Det hvite hus forhindret etterforskning og den juridiske prosess? Og viktigst av alt, hvor mye visste presidenten?

Mens alle disse forholdene utvikler seg, har kandidatene til neste års presidentvalgkamp begynt å posisjonere seg.

Misnøyen med krigen i Irak og skandalene i Det hvite hus gjør det ikke lett å skulle overbevise det amerikanske folket om at USA også de neste fire år trenger en republikaner som president.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus